hits

Et hjem. Et liv.

.

 

Det er svarte uker for Sunndal. En del av identiteten vår blir fraktet bort i busser, eller enkeltvis. Til nye bopeler i Ulsteinvik, Mo i Rana eller Steinkjer. Til steder passasjerene i bussene aldri har hørt om.

Små barn og familier som trodde Sunndal skulle få være deres hjem i livet. Deres faste holdepunkt. Etter mange oppbrudd. Mange vet ikke om noe annet enn livet på asylsøkermottaket. Ikke noe liv i luksus, slik noen vil ha det til. Men et liv. Eier du litt, har du noe som er ditt. Det er ikke sikkert vi klarer å kjenne på hvordan det føles, vi som har mye. Men jeg tror det har noe med stolthet å gjøre, også. Å kunne vise fram noe som er ditt i livet. Et hjem. Ikke bare en koffert og et kort med ukjent adresse.

Jeg synes så synd på disse menneskene, og aller mest på dem som har vært her lenge, som har slått rot og fått venner. Igjen: Et liv. Som våre myndigheter har funnet ut at de kan leve likså bra et annet sted. Noen skikkelig begrunnelse har vel Sunndal aldri fått. På hvorfor et av landets beste asylsøkermottak nå må stenge. Tilbake står også en rekke ansatte med masse spørsmål om hvorfor dette måtte skje. Hvorfor de ikke får fortsette på den viktige jobben med å hjelpe folk på flukt, redde mennesker, foreldre på leting etter sikkerhet for seg og sin familie. Det samme gjelder hele Sunndalssamfunnet. Hvorfor er vi ikke bra nok lenger? Til å yte det medmenneskelige bidraget som har vært selvsagt i så mange år.

Fargerike Sunndal.

Noe av det viktigste vi kan gjøre som mennesker, er å stille opp der det trengs en hjelpende hånd. Uten at vi ser det som et offer. Men som noe helt naturlig. Slik har jeg opplevd Sunndal de årene jeg har bodd her. Alle dem som har kommet hit fra fjerne og ikke fullt så fjerne land. På flukt fra kriger og humanitære katastrofer. Fra forfølgelse og urettferdighet. De er blitt sett på som en berikelse. Og blitt tatt godt imot. Uten fakter. Fordi det har vært helt naturlig. Vis meg et annet lokalsamfunn som har det slik. Jeg tipper det ikke finnes så mange. Og fortsatt vil mange bli boende her. Folk fra andre land og kulturer. Fordi de har fått opphold og funnet seg til rette her. Atter en gang: Et liv.

Så har sunndalingene vist at de mener alvor. «Gje meg handa di, ven» er et godt eksempel på det. Maken til oppslutning. En varmebølge verdig Sunndal. Men et par tusen fakler gjorde ikke noe inntrykk på politikere og andre som har bestemt at Sunndal ikke lenger skal ha noen plass i norsk innvandringspolitikk. Vi er vraket. Dumpet. Og nå kjører bussene vekk fra Sunndal. I alle retninger. Neppe til bedre kår for dem som sitter i bussene. Men helt klart heller ikke til armod. De er jo fortsatt i Norge. Så lenge det varer. For noen av dem.

Norge. God plass til mange.

«Det er kaldt i dag,» sa jeg til en av renholderne på rådhuset. Jeg kom hutrende inn døra til en ny dag på jobb. «Hvordan tror du jeg har det? Som kommer fra Afrika,» svarte han og smilte. Joda, kuldegradene er nok uvante. På samme måten som varmen er det når vi nordboere kommer langt sør i verden. Men; jeg håper at kulden bare er noe han føler på kroppen, utenpå. Slikt er det råd med. Varme klær finnes. Det viktigste er at kulden ikke sprer seg innover. Jeg håper og tror at faren for dette ikke er spesielt stor i Sunndal. Varmen her er rimelig godt fordelt. Heldigvis.

Til alle dem som trodde at de skulle få være her i dalen: Lykke til. I livet. Måtte blomsterenger bre seg utover og fønvinder blåse. Og til dere ansatte på mottaket. Dere har vært fantastiske. 

 

Ole M

 

Dette er sto på trykk som KULTURUKE i AURA AVIS 26. 1.18

 

Én kommentar

Tanja

31.01.2018 kl.02:07

Dette hørtes ikke bra ut. Tilhørighet er det viktigste vi har, det er røttene som gir oss støtte, næring og stabilitet i en ellers tøff tilværelse. Det fineste nettverket er det som skapes mellom mennesker, og disse pålagte omplantingene virker ikke det minste skånsomme for noen av partene. Trist.

Skriv en ny kommentar

Ole Magne Ansnes

Ole Magne Ansnes

59, Sunndal

Bosatt på Grøa i Sunndal kommune. Er i overkant musikkinteressert, og har noen tusen vinylplater i musikk-kjelleren min. Er helt på høyden når jeg står på The Kop i Liverpool, og følger ellers nøye med Lyn i norsk fotball. Jobber som kultursjef i den utmerkede kommunen Sunndal. Gift med Bodil, vi har til sammen fem barn og åtte barnebarn. Eks journalist og redaktør.

Kategorier

Arkiv