Takk for turen, Deep Purple

Jeg og Deep Purple. Vi ble venner tidlig på 70-tallet. Fant hverandre i en rock'n roll vi aldri hadde hørt maken til. Speed King, Fireball, Highway Star.

Platespilleren ble satt på. Litt spraking. Tung stift som boret seg ned i rillene. Jeg mener lyden ble kjørt ut gjennom en Multirecorder båndspiller. Før vi havnet i himmelen. Med Tandberg-anlegg og Garrard platespiller. Da låt det enda bedre. Lazy, Child in time, Kentucky Woman, Hush.

Anlegget. Slik vi hadde i 1972. Jeg har kjøpt "nytt"

Så den hvite gitaren til Ritchie Blackmore. Fender Stratocaster. Jeg kjøpte meg like ens i 1975. 16-17 år gammel. Med en bunke giroer i lommen på vei hjem fra Trondheim. Avbetaling må vite. Herligheten kostet jo 4650 kroner. Alt over 2000 måtte ordnes i framtidige giroer. Selger gikk med på det. Og selgeren? Jo, det var selveste Åge Aleksandersen.

De hvite fenderen. Venner for livet.

Siden har gitaren fulgt meg. Og Deep Purple.  Onsdag kveld tok vi et foreløpig farvel. I Nidarøhallen i Trondheim. Jeg kunne tenkt meg en bedre avskjed. Sportshaller krangler med rockekonserter. De spiller ikke på lag. Og Purple var bare sånn passe i form. Jeg og Johan Ivar (sønn) har sett dem live henholdsvis seks og fem ganger. Denne gangen fikk vi ikke helt fot. Ikke som i Stavanger for tre år siden. Eller i Oslo Spektrum for enda flere år siden. Det ble på grensen til plankekjør. Og slik skal ikke Purple være. Når Highway Star tas av programmet, da har det skjedd noe et sted....

Det finnes noen Purple-plater i samlingen

Vokalist Gillan er ikke den samme gamle. Ikke det at han er gammel.  Han er jo bare 72 år. Men det er rart med et. På et tidspunkt havner vi på overtid. Og der synes jeg Ian Gillan er nå. En gang var han rockens frontmann nummer en.

Til og med Jesus har han vært. I Jesus Christ Superstar.

Nå er han ikke i nærheten av dette nivået. Ikke i nærheten av Jesus. Så kjære Ian Gillan, min helt, det er helt greit å gi seg når denne turneen er over. Du er rockehistorie. Du er legende. Du er den beste rockevokalisten ever. Da er det en ærlig sak å ta ferie.   

Ian Gillan. Fra coveret på Jesus Christ Superstar

Men for all del; jeg skal ikke bli negativ. Det gjør litt vondt å være det, også. Så da sier jeg heller: all ære til Trondheim concerts som fikk Deep Purple til nabolaget. Midt-Norge trenger en konsertarrangør av et visst format. Vi holdt på å bli fullstendig frakjørt av Bergen. Nå har vi utlignet forspranget. Takket være Stein Vanebo og hans glitrende jobb for livemusikken, og for å bringe den store verden nær våre hjem. Send ham blomster og ei flaske champagne til jul. Han har garantert mer i ermet - og mer til øret. Og rockesjelen.

Herlige Steve Morse i Trondheim onsdag kveld.

Et av mine heftigste møter med Deep Purple sin musikk, skriver seg helt tilbake til 1979. Jeg og Janus var på Reading Festival i England. På scenen sto Whitesnake. Med David Coverdale som vokalist. Han ble med i Deep Purple i 1974, da Ian Gillan ga seg (inntil videre). Jon Lord og Ian Paice fra Deep Purple var også med i Whitesnake på den tiden. Det var kveld i Reading. August og mørkt. Det brant bål bortover festivalområdet. Så spilte Whitesnake den nydelige Purple-låten, Soldier of fortune.

Bortover rekkene bikket folk bakover. Kikket opp mot himmelen. Lyttet. Det var andakt og nytelse.

Øyeblikket kunne vart evig. Jeg har aldri glemt disse tre-fire minuttene. Så kom Ian Gillan på scenen, senere Motorhead, Peder Gabriel og Annie Lennox. Police, Molly Hatchet, Nils Lofgren og Steve Hackett. Makan til festival... Vi avsluttet helga med å overnatte på et lite rom i andre-etasjen av en pub. Midt i smørøyet.

Festivalskjorta fra -79.

Tilbake fra Reading: Den beste rockeplata som er gitt ut heter Machine Head. Deep Purple. Gitt ut i 1972. Det herrens år 1972. Da det ble gitt ut så mye bra musikk at vi bare kunne ha stoppet der. Jeg og bror Lars S satt og stirret på vinylen som gikk rundt og rundt. Machine Head var akkurat kommet i hus. Dette var før Tandberg-anlegget sin tid. Lyden var skral. Men musikken stor.

Vi hørte oss i hjel og ble skadet for livet.

John Lord, Ritchie Blackmore, Ian Paice, Ian Gillan og Roger Glover. Dere er ansvarlige for at dette gikk som det gikk. Ble som det ble. Og ingen av våre foreldre var begeistret. Deep Purple ble i tyngste laget. Procol Harum, derimot, var perfekt. Da åpnet mor vår kjøkkendøra. Ville dele musikken med oss.

Ian Gillan - best ever

Tilbake til Nidarøhallen og Deep Purple anno 2017. Terningkast fire i Adressa. Fire er den ingen som ønsker seg. Det betyr absolutt ingenting. Utenom en smule høflighet og villrede fra journalistenes side. Men det er tross alt bedre enn den gangen VG omtalte Deep Purple etter en konsert på Hell Blues.

«Drit Purple» skrev fyren med pennen. Terningkast 1 blank.

Dette var i hangaren på Værnes cirka år 2000. Med fullt symfoniorkester, Dio og flere til på scenen. Hva spjælingen fra VG hadde spist eller drukket, det vet ikke jeg. Jeg så ham underveis. Knapt konfirmert. Han har irritert meg siden. Det gikk lang tid før jeg kjøpte VG igjen. Derfor er jeg litt i tvil nå - når jeg er litt kritisk og sier at Ian Gillan bør pensjonere seg. Eller bare synge de litt roligere sangene. Særpreget i stemmen har han fortsatt. Men i et begrenset repertoar. Jeg vil jo ikke være som han der i VG. Men så tenker jeg: Jeg kan mer enn ham om dette. Punktum.

Steve Morse - signert bilde fra forrige besøk i Trondheim. Da tok han i mot oss nerdene til guitar work-shop.

I skrivende stund spiller jeg Fireball fra 1971. Da var jeg tretten år og allerede frelst. På Deep Purple. Her snakker vi alvorlige greier. Derfor håper jeg, tross alt, at dette blir oppfattet som heder og ære til det bandet som har betydd mest for meg i årenes løp. Jeg vil dem bare vel. Steve Morse er den beste gitaristen jeg vet om, Don Airey er verdens beste erstatter for John Lord, bass og trommer med Glover og Paice er rett og slett det grunnkompet alle band ønsker seg, men aldri finner. Fordi de er opptatt. I Deep Purple.

Ian Paice - the one and only!

Så da lar jeg det være med dette. Verdens beste rockeband er på tur inn i solnedgangen. The Long Goobye tour. Og om de skulle ombestemme seg. Jeg kommer nok neste gang, også. Deep Purple er uansett en stor begivenhet. Et liv vi ikke kan være foruten.

 

Ole M

Singler i fleng....

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Ole Magne Ansnes

Ole Magne Ansnes

59, Sunndal

Bosatt på Grøa i Sunndal kommune. Er i overkant musikkinteressert, og har noen tusen vinylplater i musikk-kjelleren min. Er helt på høyden når jeg står på The Kop i Liverpool, og følger ellers nøye med Lyn i norsk fotball. Jobber som kultursjef i den utmerkede kommunen Sunndal. Gift med Bodil, vi har til sammen fem barn og åtte barnebarn. Eks journalist og redaktør.

Kategorier

Arkiv

hits