David Glick. Et liv. Et menneske

Jeg sitter i sola på Øratorget og hører Erling Outzen og Ståle Refstie snakke. Om deportasjonen av jøder i andre verdenskrig. Om grusomhetene. Om at det aldri, aldri må skje i igjen. Om at dette er en skamplett i vår historie. De to politikerne er alvorlige og reflekterte. Jeg kjenner at det føles trygt å ha slike folk ved makten. Til å styre og påvirke. Kloke menn, tenker jeg.

Anledningen er nedleggelse av en snublestein, et minnesmerke over jøden David Glick.  Han ble arrestert på Sunndalsøra 27. oktober 1942. 22. januar 1943 ble han drept i Auschwitz. 738 norske jøder døde etter å ha blitt deportert til konsentrasjonsleirer under den andre verdenskrig.

En av dem var David Glick. I Auschwitz døde han helt alene, sviktet av landet han trodde det var trygt å komme til, forfulgt av nazistene, fratatt alle muligheter i livet, gjort navnløs og sjanseløs - og til slutt drept i en leir styrt av mennesker som umulig kunne vært skrudd sammen som deg og meg. Men de hadde vel en mor og en far, de også. Noen sang for dem på senga. Leste eventyr. Så ble de likevel bestyrere av en dødsmaskin. Det er meget mulig at det kan gå sånn. Historien forteller sitt om dette. Derfor må vi være på vakt.

Ståle Refstie og Erling Outzen. To kloke menn.

«Dette må aldri, aldri, aldri får lov til å skje igjen,» sier Outzen når han åpner seremonien. Da vet han at de er ikke langt unna, de som vil det annerledes. De som fornekter og forherliger. Refstie viser til Kristiansand og Charlottesville, til demonstrasjonene der, og til at vi har parti representert ved valget som står for verdier og tanker som er fremmedfiendtlige og skremmende. Noen predikerer løgn. Og det er alltid noen som tror. Som biter på - og velger feil ledestjerne.

Vi har ytringsfriheten, den setter vi høyt. Å få lov til å ytre seg, er en menneskerett. Uten å bli forfulgt eller straffet. Selv om vi ikke er enige, er det viktig at vi hører. Til og med lytter nøye. Først da får vi kunnskap om hva vi må ta avstand fra. Eller støtte. Av alle ytringer blir vi litt klokere. Ytringsfriheten er like krevende som den er opplagt (for oss) og verdifull. Ytringsfriheten krever faktisk at vi tar stilling, og ikke blir likegyldige eller selvgode. Navlebeskuende. Da blir vi sårbare. Før vi vet ordet av det. Da kan noe komme og ta oss. For å si det enkelt.

Gunter Demnig legger ned snublesteinen. Siden 1993 er det blitt 50.000 av dem. I 18 land.

6 millioner jøder ble drept i krigsårene fra 1939. Det er et ubegripelig tall. Mye større enn det vi klarer å ta inn over oss. Da er det så bra at vi plukker fram enkeltskjebnene, møter dem og belyser dem der jøder levde og arbeidet da de ble arrestert. Kunstneren Gunter Demnig reiser Europa rundt med sine snublesteiner. Han har viet hele livet sitt til dette. Har opptil 350 reisedøgn i året. Siden 1993 har han lagt ned rundt 50.000 snublesteiner i 18 land. I 2016 ble 16 av dem lagt ned i Kristiansund. Søndag kom han til Sunndal med steinen som bærer David Glicks navn. Sammen med ham var kona Katja og en representant for Jødisk museum, Lise Rebekka Palitel.

Christina Øye - spilte helt nydelig.

Christina Øye spiller Nordmørsminne. En ensom fiolin toner utover Øratorget. Noen få har kommet til seremonien. Vi ventet heller ikke så mange. Klokka 12 en søndag er ingen vinnertid. Men dette handler om mer enn antall folk. Dette handler om verdighet og respekt. Om å kjenne på at det du gjør er riktig. Og igjen; Outzen og Refstie er godt forberedt. De har kunnskapen, og de snakker med hjertet. Jeg kjenner at jeg blir litt stolt. Av å høre til her. Og av å få lov til å bidra litt. «Sommernatt ved fjorden,» spiller Christina. Det er helt stille. Så går kunstneren til verket. Plasserer steinen på Øratorget. Snart skal vi få opp en plakett som sier litt om David Glick. Her vil lærere og elever kunne stoppe. Komme nær historien. Ta på den. Kjenne på hvor sterkt dette kan være.

Sunndal musikkforening. Harmoni og respekt.

«I ensomme stunde» spiller Sunndal musikkforening. Dette er så riktig, tenker jeg. Kunsteren er fornøyd, selv om det ikke kom så mange. «Men nå kan alle komme hit, så mye de vil. Nå ligger steinen her og forteller en historie, om et menneske, om et liv,» sier han. Jeg kjenner på at jeg liker Gunter Demnig.

Så går vi opp på Vettafjellet etterpå. Og ser på verden som er vår. Vi har friheten til å nyte alt det verden har å by på. Vi er heldigere enn de fleste. Søndag 27. august 2017 ble en annerledes dag. Og en ganske god dag!

 Bodil kikker hjemover. Til Grøa. Vi har det fint.

Ole M

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Ole Magne Ansnes

Ole Magne Ansnes

59, Sunndal

Bosatt på Grøa i Sunndal kommune. Er i overkant musikkinteressert, og har noen tusen vinylplater i musikk-kjelleren min. Er helt på høyden når jeg står på The Kop i Liverpool, og følger ellers nøye med Lyn i norsk fotball. Jobber som kultursjef i den utmerkede kommunen Sunndal. Gift med Bodil, vi har til sammen fem barn og åtte barnebarn. Eks journalist og redaktør.

Kategorier

Arkiv

hits