Ren og pur glede


 

Noen kamper får du midt i fleisen. Hull er ikke akkurat Barcelona, men likevel, da; 5-1 er bra, mer enn bra, uansett hvilket lag du møter på dette nivået.

På tur opp til Anfield i dag tippet Emil 6-1 til Liverpool. Han var nær ved å få full klaff. Selv om ingen trodde på ham der og da, bak i den svarte drosjen der stemningen og spenningen var rimelig høy to timer før kamp. «Ingen vinner kamper så mye som 6-1,» sa bestemor Bodil, fotballeksperten, forklarende til fem-åringen, som snart blir seks. Johannes på sju tippet ikke. «Jeg kan ikke noe om fotball,» sa han, og lot det bli med det.


Klare for Anfield.
 

En gang sa han dette til meg: «Jeg skal ikke bli fotballspiller, jeg skal bli sanger.» Ikke noe dårlig valg, det heller, spør du meg. Emil, derimot, skal bli fotballspiller. Han følger med, spiller på lag og er ivrig. På Anfield sto han hele kampen, stilte noen spørsmål, og hadde ellers stålkontroll. Johannes satt for det meste, spiste potetgull og drakk cola. Men de siste tjue minuttene tødde han opp. Klappet og jublet og syntes Anfield var aldeles herlig. På puben etterpå, satte begge seg ned for å se fotball på tv. Sammen på en og samme stol. Gode venner på tur i verden beste by, Liverpool.


På tur til kamp med gode venner fra Kristiansund.
 

Da jeg var sju år, så jeg på fotball i svart-hvitt på en tv kjøpt hos Olaf Moen på Surnadalsøra. Finn Seemann skrudde inn frisparket mot Jugoslavia. Norge vant 3-0. I snøfokk. Ikke på banen, men på tv-en. Det hendte at faren min vandret utenfor huset med antennen. Prøvde å peile inn et signal over gjennomsnittet. «Stå der,» ble det ropt inne fra stuen.  Han stoppet. Og bildet var klart. Men han kunne jo ikke stå der. Han kom inn igjen. Og dermed var vi like langt. Ny snøfokk. Flere mål til Norge.  

I dag har vi hatt med to gutter til selveste Anfield. Ingen snøfokk, ingen avstand, Mane og Milner scorer live, rett foran øynene våre. Vi står på verdens mest berømte tribune. The Kop. Rad 72.


Utsikt fra The Kop, rad 72.
 

Verden har forandret seg og blitt mindre. Men jeg tipper opplevelsene er omtrent på samme nivå. I 1965 og 2016. Den sitrende spenningen, gleden, følelsen av å være med på noe stort. Guttunger bli inspirert av slikt. Vi voksne, også. Husk dette: I 1965 var tv-en et lite eventyr. Nesten så vi ikke trodde det vi så. Etter mange kamper på stadion synes jeg fortsatt Anfield er et eventyr. Det å se laget mitt live. Møte lidenskapen øye til øye. Akkurat som i 1965. Eller i 1969, da Armstrong tok seg en tur på månen. Og vi kunne se det i stua på Kvendbø. På bursdagen min.

Nå kan vi gå mot en ny månelanding. Liverpool kan fort bli det beste laget i England. Kanskje ikke i år, jeg vet ikke, men prosjekt Klopp er absolutt i rute. Når Firmino, Coutinho, Lallana, Mane og Henderson inviterer til lekestue, blir jeg så barnslig glad at jeg kjenner at jeg har valgt helt riktig lidenskap. Fotballen. Liverpool. Og ikke minst: Liverpool by. Ingen steder kan måle seg. Johannes synes de er så høflige her, så når drosjen stopper ved hotellet, går han bort til sjåførvinduet, bukker svakt, og sier: Thank you. Han vil gjengjelde gjestfriheten. Og høfligheten.


Emil og Johannes opplever store ting i Liverpool.
 

Du verden, hvor stor stas det har vært med Emil og Johannes i Liverpool. Og i morgen skal vi besøke Jostein, Ragnhild, Elias og Elvira i Allerton, et kvarters kjøring fra sentrum. Vi skal bruke søndagen i parken. Leke oss. Alle sammen. Feire seieren. Kjenne på gleden.

 

Ole M Ansnes


Ferry cross the Mersey!

I storm-simulatoren. Rimelig artig....

John Lennon og Johannes!

Emil og Johannes foran Anfield Road 21, som skal bli hotell.
 

Det er rart vi lever...



 

Jeg husker den aller første artisten jeg booket. Det var Jan Eggum. Jeg var leder for elevrådet på Surnadal ungdomsskole og hadde fått et reklameskriv fra en ung bergenser som skulle på turné.

Året var 1974, og snart skulle han gi ut sin første plate med den enkle tittelen «Jan Eggum». Allerede da skulle klassikeren «De skulle begrave en konge stor» bli sunget og spilt for det norske folk. Vi i elevrådet slo til. Her skulle det satses?

Unge Eggum ankom Skei med buss, og vi fikk hentet ham med bil. Om han skulle overnatte, det husker jeg ikke. Rideren er noe uklar i minnet. Men han kom i alle fall til Surnadal ungdomsskole, ville ikke sitte på scenen, men samlet alle rundt seg i en ring på gulvet i gymsalen. Slikt blir det stor kunst og gode opplevelser av. Jeg var allerede en garvet konsertgjenger, mente jeg. Hadde jo hørt Procol Harum i Samfundet den samme sommeren. Men Eggum var noe annet. Veldig tett på. Og spennende å høre på for en som brukte mesteparten av fritiden til gitarspill. Eggum var fryktelig god. Jeg reiste meg skjelvende etterpå, gikk inn i ringen og takket ham. Om han satte pris på blomsterbuketten han fikk, det tviler jeg på. Hva skulle han med den? Ja, hva skal artister som bor på hotell med blomster?


Eggum. Merk Heksedans der bak. En av de beste platene jeg har.
 

Nå har jeg booket ham igjen. 42 år senere. Det er nesten ikke til å tro hvor fort tiden går. Det er rart vi lever. Uansett, 3. november tar han med seg gitaren sin til Sunndal kulturhus og Hovshall. Jeg gleder meg enormt allerede.

Det samme sa Ketil Bjørnstad da han fikk vite at han skulle til Sunndal sammen med Anne Grosvold i februar. «Gleder meg enormt,» skrev han. Slikt synes jeg er stas. At store artister gleder seg til å komme til kommunen vår, til storscenen vår, Hovshall. Bjørnstad er i gang med historien om livet sitt. Nå er han kommet til 70-tallet. For min del kan det bli et høydepunkt. Dette er mitt ti-år. Det var da det skjedde, det var da vi sluttet å være gutter - det var da vi oppdaget mye av det livet hadde å by på. Vi gikk i slengbukser, varmet oss i duffelcoat, spilte i band, gikk på gymnas, hadde svart og rød islender, hørte på rock sent og tidlig, besøkte jazzfestivaler og røyka gul mixture. Fikk vår første jobb, holdt med Liverpool og Lyn og dem som stemte nei til EF, og dro til England for første gang. Ja, det kunne jo nesten bare ha stoppet der...hehe


For en kveld det kommer til bli! Med Anne Grosvold og Ketil Bjørnstad.
 

Nå er jeg i gang med å lese boka. Dette kommer til bli stas. Jeg fikk Ketil Bjørnstad sin debutplate,  «Åpning»,  til jul av mine kjære foreldre i 1973. Etter det har jeg ikke sluttet å høre på ham. Jeg har hørt alt, lest alt. Han og Anne Grosvold på scenen i Hovshall kommer til å bli en fornøyelse. Historier, betraktninger og musikk fra 70-tallet. Julekvelden kan bare gå og legge seg. Datoen er 16. februar. Da setter vi fokus på 70-tallet flere dager til ende. Musikk, moter, mat, lokal historie og mye annet fra dette ti-året, spredd rundt på forskjellige arenaer i sentrum. Dette blir bra greier. Jeg garanterer.


Viggo Sandvik og Gøran Fristorp, To kunstnere til Hovshall.
 

Hovshall scene kommer til by på den ene festkvelden etter den andre det neste halve året. Gøran Fristorp kommer sammen med Viggo Sandvik allerede 4. oktober, før det er fantastiske Real Group på plass allerede lørdag 24. september. Så kommer selveste Vamp 22. november. I min tid som kultursjef har de gjestet Hovshall én eneste gang. Det er til dags dato den beste konserten jeg har hatt ansvaret for. Kanskje med unntak for CC Cowboys i festivalteltet for noen år siden. Og TrondheimSolistene med brødrene Larsen i Hovshall. For ikke å glemme konserten med supertrioen Paus, Rypdal og Bjørnstad i 2012. Det har vært så mye. Men Vamp, altså. Det er perfeksjonisme fra a til å.


Vamp kommer. Billettene går unna....
 

Og langt ut på vinteren kommer de To rustne herrer, Ole Paus og Jonas Fjeld. Og da må jeg nesten si det som det er: Paus har jeg fulgt siden tidenes morgen, han er den jeg har det sterkeste forholdet til av de to. Kanskje også fordi Paus har vært så synlig og klok i samfunnsdebatten. Og ærlig. Ikke minst det. Om det finnes en platespiller i ett eller flere av de tusen hjem; sett på «Garman» eller «Blues for Pyttsan Jespersens pårørende». Det er norsk visekunst fra de innerste og mest edle arkiver. Men så klart; unge Fjeld skal ikke glemmes. Han har levert både rock og viser som hører til i de nevnte arkivene. «The bells are ringing for you now» og «Engler i sneen»; behøver jeg å si så mye mer?


To rustne herrer som skinner....
 

Jeg synes vi har et program for det neste halvåret som både bør være til glede og inspirasjon. Det er det som er meningen. Og det kommer litt til. En nyttårskonsert og en tidlig vår-konsert. I tillegg kommer både teater og mange lokale konserter. Det skal jeg si noe om senere. Hovshall scene skal være den beste scenen for musikk og teater på Nordmøre. Det er målet. Og jeg tror vi er i nærheten...

Ole Magne Ansnes


Her står de på rekke og rad...

For noen kvelder vi får...
 

 

 

I korsstingets tegn

 

Over platespilleren min i kjelleren henger tre klokkestrenger. Den i midten er bestemor Berta sin. Den til høyre er mor mi sin. Og den til venstre? Ja, den er undertegnede sin. Korsstingets mester tidlig på 70-tallet.

Jeg spør mor mi om hun husker årstallet for dette kreative krumspringet, og sammen finner vi ut at det må ha vært før 1972. For etter det, hadde jeg ikke tid til annet enn gitarspill. «Men det hendte jo at du hadde flere prosjekter gående samtidig,» sier hun, for å så litt tvil omkring årstallet.

Men; jeg tror bare at vi slår fast at den må være fra 1970/1971. Påbegynt og sannsynligvis avsluttet i håndarbeidstimene til Eldrid Mahle. Verdens beste lærerinne for en klokkestrengmaker, skiløper og gitarspiller oppvokst på Kvendbø.


Korssting og gitar. En uovervinnelig kombinasjon.
 

Jeg vokste opp med de beste damene rundt meg; nevnte Eldrid, mor mi og bestemor Berta. Og bestemor mi i Bøfjorden og tante Ragnhild. Berta bodde hjemme hos oss på Kvendbø, og må ha vært noe av det snilleste som har satt sine føtter på denne jord. Hun støttet oss guttene i alt vi gjorde. Kunne ha gått gjennom ild og ørken for oss. Hun hørte oss i lekser, sider opp og sider ned med bibelsoge, hjalp oss med å pugge salmevers, tok omsorgsfullt imot oss når vi kom hjem fra skolen, hørte gitarspill i time etter time ? og satte til og med fram askeberg da den tiden kom. Mens det fortsatt var forbudt med røyk inne i hovedstua. Men i stua til Berta var det lov. Der bestemte hun.

Om det var hun eller mor mi som hjalp meg med klokkestrengen; det vet jeg ikke. Mest sannsynlig gjorde jeg det meste selv. «Jeg vil tro at du gjorde det selv, ja. Og det var slettes ikke noe enkelt mønster du valgte,» sier mor mi i dag. Hun smiler av hele greia. Dette er gode minner fra stuene på Kvendbø. For det er jo likesom der vi hører til, fortsatt, alle sammen. Selv om vi har flyttet ut.


Omtrent som på Kvendbø.
 

Jeg er kjempestolt av klokkestrengen min. Jeg husker jeg valgte noen andre farger enn på mønsteret. Det kan diskuteres om de passer sammen. Selv mener jeg dette ble perfekt. Jeg har flere av samme slaget i kjelleren min. Jeg tar en runde og teller. Ser at jeg har 21 klokkestrenger hengende i vinylkjelleren. Jeg har samlet på mye rart i min tid. Fugleegg, modellfly, sportsbilder, spyd (!!), vinylplater, cd-er, bøker, dressjakker og krusfigurer som spiller instrument. Og altså klokkestrenger. De tar kaka, sier enkelte som står meg nær.

Korssting er håndarbeidets diagonalstil. Som i langrenn. Det klassisk, sterke uttrykket som du bare må beundre. Ingen tøysete kruseduller. Bare klare, tydelige linjer. Kraft og eleganse. Det er mitt mønster. Mitt valg. Ingen gikk så fint på ski som Harald Grønningen. Diagonalstilens mester. Nå er lange Harald borte. Hedersmannen og en helt. OL-mester i 1968. Men en stil jeg aldri glemmer.


Kan det bli så mye finere?
 

60-tallet og tidlig 70-tall. Korssting, barndom, tidlig ungdom, diagonalstil og Odd Iversen som scorer mot Frankrike. Månelandingen og Lyn som nesten klarte å tukte selveste Barcelona i europacupen. Lange skiturer og ferieturer i en Opel Ascona. Alt var så enkelt den gangen. Synes jeg å huske. Derfor er det så greit å ha disse klokkestrengen rundt om på veggene. De symboliserer det ukompliserte og trygge. Og det vakre.

Ole Magne Ansnes


Korssting, gitar og Liverpool.


Korssting og en hilsen fra Bøfjorden. Sjeldent.


Litt av hvert. Og en Sølvsuper eller to.


 

 

Dette skulle bli så fredelig....


Bussbrannen i Krems. En smule dramatisk. Ikke vår buss heldigvis....

Vi er hjemme igjen fra Wien. Bodil har dratt til Innerdalen sammen med «Gjengangerne». Jeg setter meg på verandaen etter en mer eller mindre vellykket arbeidsdag. Ser at glassbordet er fullt av sand. Noen har rotet det skikkelig til. Jeg gir kråka skylden. Den tåler det. Jeg rydder bort rotet fra kråka, finner meg en kaffekopp og ei bok, setter på ei av platene jeg kjøpte i Wien. Setter verandadøra på vidt gap.


God start. Kaffe, bok og sol.

 

Da starter en plenklipper like ved. Og oppe på veien går det flere trailere enn noen gang. Det går et tog av trailere mellom Oppdal og Sunndalsøra. Det dundrer mellom fjellene. Det er så vidt jeg hører George Harrison spille der inne. Mot plenklipperen og alle bilene er han sjanseløs.

Jeg gir opp og går inn. Jeg og George er alene i stua. Med boka til Ketil Bjørnstad. Kaffekoppen med logoen til VM i Falun står på bordet. Så får de bråke så mye de vil de der ute. Til og med sola kan de ha for seg selv. Jeg hatt nok sol den siste uken. I Wien. En av de flotteste byen jeg har besøkt. Det har kanskje litt med sola å gjøre. Men bare litt. Byen og omegn har så mye å by på at det ville vært bra selv i regnvær. Noe vi også hadde. Et par timer. Sånn cirka.


Litt regn fikk vi da. Men kun et par timer.

 

Det ble en underlig reise hjem fra Østerrike. Vi kom på etterskudd fra første busstur. Så gikk det bare verre. Jeg skal ikke gå i detalj i dette. Men det handler om en buss som kommer for sent, om litt rot fra Norwegian, om mat som ikke finnes, om lange køer og om et fly vi kommer for sent til ? og til sist om at vi rekker ferja som planlagt på Kvanne. Utrolig nok.

Men humøret kunne ingen ta fra oss. Selv om det holdt hardt. Stress og sult er en dårlig kombinasjon. Det kan falle noen ukvemsord da. Men jeg hørte ikke et eneste ett. Jeg tror imidlertid ikke at Norwegian fikk noen nye fans denne dagen. Ikke på vår buss, i alle fall. De hadde solgt oss en nærmest umulig rute. Femti personer forflytter seg litt tregere enn to. Det er en type matematikk selv jeg kan fatte. Og vi var på plass i tide hele dagen. Vi sinket ingen. Det hjalp bare så lite.


Femti personer forflytter seg gjerne litt tregere enn to. Det burde Norwegian vite. Her er reisefølget samlet i Dürnstein.
 

Men; turen ble uansett bra. Fem-seks flotte dager. Schönbrunn, Donau, wienerkonserten, vingården Just Rust, klosteret i Melk, båtturen med Drescher Line i Burgenland, kvelden i Grinzing, det yrende folkelivet på Mariahilfer Strasse, guiden Birgitta Kleisinger, turen opp til borgen i Dürnstein, all mulig pomp og prakt i Wien - og alle de hyggelige folkene i reisefølget. Snakk om positiv gjeng.


Gode venner. Jeg og Aud Halvorsen.
 

Ute har plenklipperen gitt seg. Det er roligere på veien og jeg har løpt en lang tur. Formen var overraskende bra etter dager med mye god mat og drikke. For det hører jo med på turer som dette. Så må vi så klart følge tradisjonene i landet vi kommer til. Og i Østerrike handler veldig mye om mat og drikke. Hele dagen. Slikt må respekteres.

Ole Magne Ansnes

 


Gull, gull og atter gull. Kirken i klosteret i Melk. Verdensarv.

Kaptein Frode Andreassen og co-pilot Gunnar Eriksen.

En noe sjeldent hus.

Alle utenfor Scönbrunn. Litt av et palass, litt av en park.

På snapsmuseum. Ellen Nordvik og Astrid Singsdal.

Klosteret i Melk. Litt av et skue.

Eldrid Mahle og Bodil Tafjord på toppen av Burg Dürnstein. Flott utsikt ned mot dalen, byen og Donau.
 

 

"Norske" Fredrik er best på vinyl i Wien

Fredrik regjerer i Scout Records i Wien. Østerriker oppvokst i Oslo.
 

«Er dere fra Sverige?» spør eieren av platebutikken. Plutselig snakker han norsk. Dagen før hadde vi snakket engelsk sammen. Men når han hører jeg og Anders (Lien) snakke sammen, kommer nevnte spørsmål. På norsk. Litt gebrokkent, riktignok. Men helt greit og forståelig.

Vi korrigerer dette med landet. Vi er norske. Til og med Anders, selv om han har bodd i Sverige i 30 år. «Jeg elsker Norge. Jeg er patriot. Nordmenn får rabatt hos meg,» sier vår nye venn. Og det er kanskje ikke så rart. Eieren av Scout Records heter Fredrik og er oppvokst i Oslo. Han har Wiens største vinylutvalg.


En oase for platesamlere
 

Nylig var han på «sånn der cruise» i Norge. Molde var av de stedene han besøkte. Så når vi forteller at Sunndalsøra er litt lenger innover i landet fra Molde, svarer han bare; «ja, jeg vet». Noen ganger er verden veldig liten.

Vi får oss en god prat om musikk, vinyl og platebutikker. Fredrik har peiling. Virkelig peiling. Rundt oss kommer det nye folk. Jeg leste for ikke så lenge siden at vinylsamleren er en mann i 50-årene. Gjerne en smule einstøing. På grensen av en «loner». Men i butikken til Fredrik er det folk i alle aldre. Et ungt par finner både Mungo Jerry, Stooges og Iggy Pop. En annen kjøper, langt yngre enn meg, har fordypet seg i metall-kassen. Jeg har sett det samme i Liverpool, også. Hos Cult Records. Det kommer unge kjøpere. Sist jeg var der, gikk to unge jenter løs på kassene med singelplater. Helt utrolig. Men veldig artig. For oss aldrende einstøingene.

Jeg samler sammen platene mine i en bunke. Cirka ti i tallet. Begynner å få litt dårlig tid. Fredrik kikker på bunken og nikker anerkjennende på platene med blant andre Traffic, Focus, Strawbs, Joe Walsh, Santana og Peter Green. Jeg blir nesten litt stolt. Fredrik er jo proff. Jeg liker at han liker platene mine?


Litt av det jeg kjøpte denne dagen....
 

Så får jeg invitasjon til neste dag. Da skal han stå på stand med platene sine. På et marked i byen. «Du må komme dit. Jeg skal ha med mange spennende plater. Men de kan bli litt dyre,» sier han nesten litt beklagende. Når han slår sammen mine plater, er han raus. Han gir en skikkelig rabatt. «God pris for nordmenn. Jeg sa det jo,» sier han ? og tegner kart og skriver opp telefonnummer.

«Du må ta kontakt neste gang du er i Wien,» sier han og takker for handelen. Reiser seg opp og smiler bredt. Jeg har fortalt at jeg ikke kan komme dagens etter. Vår gruppetur skal ut på båttur. Og til en vingård. Jeg blir borte hele dagen.


Litt orientering fra Fredrik. Sjekke kartet. Så finner du Scout Records.
 

Det er stas med dedikerte personer som Fredrik. De selger og kjøper med hjertet. Og får oss einstøingene til å føle oss bortimot veltilpasset. Derfor går jeg lykkelig ut døra og videre ut til den virkelige verden. Til dem som ikke samler vinyl. De er tross alt i flertall.

Femti meter opp til venstre møter jeg Wiens travleste handlegate. Et stykke der oppe ligger hotellet vårt. Folk jager fram og tilbake på leting etter klær, skor, vesker og juggel og stas. Fra denne travle gaten ser du skiltet. Scout Records. Wiens beste platebutikk for den som handler second-hand. En fredelig plett. Der regjerer Fredrik. Jeg anbefaler et besøk.

 

Ole Magne Ansnes

Så seiler vi på Donau

 


Magne, Per, Dagrun og Ola foreviger minner.
 

Det er tidlig søndag morgen. Bussen venter 0815. Vi er på vei til Krems og tre timers tur på Donau. Gårsdagen sitter litt i kroppen. Vinturer setter sine spor. Men du verden for en dag vi hadde, ute med båt i Burgenland. På Neusiedler See. Vi kjørte gjennom små byer, så storkene som voktet over sine reir i byen Rust, var en svipptur innom Ungarn, smakte på vin i vingården Just Rust. Presentert av eier og dedikert vinbonde, Gerhard Just. Vi smakte og kjøpte. Sånne opplegg fungerer godt. Man blir lett revet med.


Gerhard Just - en engasjert vinbonde med mye god vin i kjelleren.
 

Vår guide på turen, Birgitta Kleisinger, er et funn for en reisegruppe. Hun forteller om Østerrike og Wien, prater uten manus om politikk og historie. Forteller om kloster og nonner og forbundskanslere, gir mye av seg selv med små historier om livet sitt, gir sine anbefalinger og er klar og tydelig med alt hun gjør. Vi hadde en god guide i Reykjavik i fjor, men Birgitta tar prisen.


Undertegnede og Birgitta, vår dyktige guide.
 

Det er artig når alt klaffer. For akkurat det har det gjort på denne turen. Palasset Schönbrunn satte standarden første dagen. Med en park på størrelse med Monaco, og ellers en pomp og en prakt egnet til å ta pusten fra en nøktern nordboer. Wienkonserten er allerede omtalt i denne bloggen. Folk snakker om den fortsatt. Likeså kvelden i Grinzing med god mat og svingende musikk.


Solveig Melkild bød opp vokalisten i bandet. Og eieren av stedet.
 

Nå er reisefølget benket om bord på en av passasjerbåtene på Donau. Vi har en tre times tur foran oss. Altså er det en liten del av Donas bredder vi får se. Elva er nemlig 2800 kilometer lang, og gir seg ikke før den renner ut i Svartehavet. Rundt oss er landskapet nesten litt norsk. Frodig og grønt. Men vinrankene avslører at vi er i et annet land. Likeså byggekulturen.

Det er liksom litt klasse over det å seile på Donau. Vi har vært på mange turer de siste årene. Med ulikt reisefølge. Sett store deler av Europa. Seilt på sjøer og elver, besøkt storbyer og blomsterparker, opplevd mye kultur og hatt det morsomt. Nye vennskap er blitt etablert, sterke fellesskap som vil vare livet ut. Det er noe med det, når man har gode og sterke opplevelser sammen.


Mye godt humør. Aud Laila Bakken og Maj Levik.

Utover dagen har vi et interessant program. Båtturen tar oss gjennom den vakre Wachaudalen oppover til Melk. Der skal vi innom benediktinerklosteret Stift Melk. Birgitta har fortalt oss mye om livet på klosteret. Om alt som må forsakes. Om hvilke regler som må følges. Birgitta har den egenskapen at hun får oss til å lytte. Hun engasjerer. Derfor husker vi bedre hva som blir sagt.

Praten går livlig ved bordene rundt oss. Ute renner Donau forbi. Skodda ligger tjukk og det regner litt. Men det gjør ikke noe. I akterenden blafrer det østeriske flagget og i Melk er det meldt sol. Klart det. Dette er en tur sola skinner på. Og som byr på overraskelser. Derfor er det tatt noen tusen bilder. Det ligger an til mange mimrekvelder framover, både i Todalen og i Bøfjorden, på Sunndalsøra og i Eidsvågen. Og noen steder til.

Ole Magne Ansnes


En 35-modell Bedford. Aud Halvorsen er 34-modell, Anna Haldis Gran er samme modell som bilen.


Jan og Rannveig Silseth ute på Neusiedler See.


Storken i Rust.


På snapsmuseum i Wien


Bussen brenner. Det er heldigvis ikke vår buss...


I hagen til Gerhard Just.


Astrid og Birgitta. Godt humør.
 

 





 




 

 

 

 

 

 

 

Men hvor ble hopprennet av...?


Bodil, Kari og Bernt på første rad.
 

Vi er ute i god tid, inntar salen tre kvarter før første tone spilles. Vi er en gruppe på femti personer fra Nordmøre og Romsdal. På tur til Wien. Med Komfort Resor. Assistert av meg og Bodil.

Vi sitter helt fremst i Wiener Konzerthaus, kontrabassen ligger rett foran meg, klar til bruk. Snart skal noen spille på den. Jeg har kjøpt program. Mye vil komme til å handle om Strauss og Mozart. Wienervalser og litt til. Ikke særlig farlig. Men likevel; vi er spente. Turene våre har ikke vært innom slike arenaer tidligere. Dette er ikke Tyroler-aften, for å si det slik. Ingen lederhosen. Her gjelder finere antrekk.


Kontrabassen må aldri undervurderes.
 

Alltid når jeg hører wienervalser, så er det hopprenn etterpå. Det handler om nyttårsdagen. Raketter er akkurat skutt opp. Lystige korker har gått i lufta, musserende drikke er blitt skålt med og drukket opp uten nevneverdige problemer. Et nytt år har meldt sin ankomst. Ubrukt, og muligens med noen muligheter. Men denne torsdagen i Wien blir det ikke hopprenn etterpå. Kanskje et barbesøk, kanskje en håndballkamp. Men ikke noe hopprenn. Ingen Fannemel eller Tande. Det kommer senere. I november en gang.


Det nærmeste vi kom hopprenn. Georg Lehner med telemarknedslag.
 

Så er konserten i gang. Det trykker på fra scenen. Strykere og blåsere. Det smeller i veggene. Dirigent Vinicius Kattah leder sine tropper i en overture som setter standarden for kvelden. Altså; her blir det ikke noe tull. Nivået er skyhøyt. Men senere skal vi få se at musikk og humør kan gå hånd i hånd. Strauss og Mozart blir underholdning og latter. Akkurat den var det noen av oss som ikke så ville komme da vi entret salen. At dette skulle bli morsomt.


Så ble det litt morsomt!
 

Men det ble det. Det også. Og noen ganger rørende. Og mektig. Tilstedeværelsen i seg selv er helt spesiell. «Dette kommer vi aldri til å oppleve igjen,» var det ei som sa dagen derpå. Hun var fortsatt oppe i skyene. Sammen med Strauss og Mozart. Glad og dansende. På tur i en av Europas store kulturbyer.

Jeg har vært på mange rockekonserter i min tid. Men det er slettes ikke alltid at de når fram til sitt publikum. Selv om de har desibelene på sin side. I salen i Wien denne kvelden sitter det ingen lydmann og skrur. Det vi hører er det vi ser. Eller noe sånn. Og det klinger helt fantastisk. Akkurat som på et hopprenn der Rune Velta lander som sistemann og sikrer Norge VM-gull. En fullkommen harmoni strømmer mot oss. Vi samles i en hellig enhet. Klapper og jubler. Og blir bare så lykkelige som det går an å bli på en helt vanlig torsdagskveld.


Fullkommen enhet.
 

I bussen etterpå er det nesten stille. Store kulturopplevelser må fordøyes. Så får det bare våge seg at det ikke kom noe hopprenn etterpå. Vi skriver august. Det er ikke mange månedene igjen til vinteren kommer og hopprennene starter. Og i februar skal vi til VM i Lahti. Med Komfort Resor pluss Bodil og denne skribenten. Det kommer til å bli ei heidundrende langhelg. Meld deg på. Jeg kan love at du ikke vil angre.

Men først skal vi nyte Wien resten av helga. Byen som har så mye å by på. Det er sent fredag kveld og jeg skalker lukene. Og gleder meg til neste dag sammen med et framifrå reisefølge.

 Ole Magne Ansnes


Hele reisefølget samlet på Schönbrunn palass. En utrolig fin gjeng.
 

en
Da venter vi på konserten!

Godt humør og bilder som knipses.
 

 

Anarki og harmoni



 

«Hva er det for noe, bestefar?». Spør Maja Kristine forskrekket. Hun er bare tre år og er på helgabesøk på Grøa.

Ikke rart at hun spør. Coutinho har akkurat ført Liverpool opp i en 3-1-ledelse mot Arsenal. Bestefaren står foran tv-en i den ene enden av stua. Iført rød Liverpool-skjorte. Maja sitter i den andre enden og kikker på NRK Super. Henrik på halvannet år raser rundt og plukker ting vekk fra der de bruker å stå. Det er en kombinasjon av harmoni og anarki (fravær av et styre) i stua. Men Liverpool leder og Henrik får en sjokoladebit som forsmak på kveldsmaten, som av naturlige grunner må utsettes.


Jeg og Maja Kristine. FØR kampen....

Ok da, ring barnevernet og de som forstår seg på dette. Jeg vet at søndag 14. august 2016 ikke gikk etter læreboka. Men ingen kom til skade, faktisk var alle blide og fornøyde etter hvert som den tidlige kvelden skred fram. Begge barna fikk sjokomelk og brødskive med leverpostei i det jeg trodde at kampen var avgjort på 4-1. Men så ble det bare tull. Arsenal scoret to ganger og den totale mangelen på styre i stue og kjøkken inntraff på nytt. Henrik snudde sin kveldsmat-tallerken opp ned og kom inn i stua med leverpostei i håret. Men han var like blid. Og fortsatte sin rasering av det han kunne nå av ting og tang.

Så kom heldigvis Bodil hjem. Og mammaen til Maja Kristine og Henrik,  Gunn Heidi. De klarte fort å skape en slags balanse i miljøet, med en re-start av kveldsmåltidet og for øvrig et tilsyn som gjorde at bestefar kunne konsentrere seg om de siste ti minuttene av kampen. «Bare sett deg ned og se du nå,» sa Gunn Heidi.

Sitte og se? Jammen sa jeg smør. På en dag som denne handler det om å stå en meter fra fjernsynet og passe på at ikke noe går galt. Og det gjorde det ikke. Vi vant.


Maken ti seriestart. Rett inn i historiebøkene...
 

En ting er sikkert; det kan ikke fortsette sånn. Verken med det ene eller det andre. Barn kan ta skade, det samme kan eldre menn på 58 år. Vi har jo så klart et hjerte av gull, de fleste Liverpool-supporterne har gjerne det, men det er grenser for hva vi kan tåle. Det skal jo gjerne også fortsette å slå, dette hjertet av gull. Gjør det ikke, er liksom litt av vitsen borte.


Kjell og Bill. Vi er mange som følger Liverpool.
 

Jeg tror vi har et lag som skal kunne by de fleste kamp. Topp tre må værer målet. I alle fall på en kveld som denne. Men vi trenger en skadefri Coutinho og litt mer orden og ro defensivt. Vi har en haug med spillere som kan score mål. I alle fall fire-fem. Og det burde holde. Også Henderson lover bra. Så må vi ikke tulle med keeperen. Gi Mignolet tillit og støtte.

Det er alltid stas når sesongen starter. Forventningene er store. Vi vet at merkelige ting vil skje. Kommer det et nytt Leicester? Det har jeg ingen tro på. Men noen vil skinne, som vi trodde var gråstein. Og noen vil skuffe. Som vi trodde var gull. Det gjelder både lag og enkeltspillere. Men det blir neppe Liverpool. Dette ser rett og slett for solid ut til å kunne gå galt.

Maja vinket blidt i bilen da hun dro. Med den ene ledige hånden. I den andre holdt hun en pose smågodt. Restene fra helga. Premien for at Liverpool vant. «Får jeg premie,» spurte hun litt forvirret. Så klart. Når Liverpool vinner bør det vanke premier på både liten og stor. Måtte premieskapet bli for lite i løpet av sesongen. Og måtte det bli mye smågodt på Maja.

Lykke til med fortsettelsen til alle som liker engelsk fotball. Så vidt jeg vet, er det noen få der ute?.

 

Ole Magne Ansnes


Lokale supportere av engelsk fotball! Nå er det julekvelden for alle sammen.
 

Vi kaller oss for vill og vakker


Utsikt fra øverste hylle...

 

Jeg er god til noen få ting. Jeg er en kløpper til å samle vinyl og klokkestrenger, spiller brukbart gitar, skriver helt ok og er ganske kreativ og snill. Tror jeg. Men er akk så utålmodig.

Så er jeg blitt ganske bra i motbakker og takler motgang greit. Om jeg i det hele tatt orker å bry meg. Med 58 år i skuffen skimter du solnedgangen. Da kan du ikke la tull og tøys gå inn på deg. Så er jeg utrolig glad i familien min, holder Liverpool tett inntil hjertet og trives med jobben og de fleste kolleger. Hvordan jeg gjør jobben min, er det helt sikkert delte meninger om. Det vet jeg. Det er alltid noen som kan og vet bedre. Men jeg gjør så godt jeg kan. Det får holde. Så er jeg en racer til å plukke bær. Et talent av de sjeldne. Opplært og trenet av min gode far, Johan Ansnes.


Fra Litjkalken mot Grøa. Litt av en dal...

Hva mer skal til for å overleve og fungere da? Tja, litt mat kanskje. Pizza og en pils. Og en fjelltur med Synne. Vi to har hatt noen flotte turer i sommer. «Du er min favoritt-turkamerat,» sa hun da vi kom et stykke ned i lia fra Litjkalken i forrige uke. En aldrende mann blir nesten litt beveget av slikt. Det er så fint å oppleve fjell og utsikt sammen. Noe helt spesielt. Man kommer så nær hverandre oppi høyden. Og sesongen er ikke over. Innerdalstårnet skal i alle fall bestiges. Dit skal jeg og Bodil. Og høydeskrekken legger vi igjen nede.


Synne. Premium turkamerat.

Litt om bærplukkeren. Multer er favoritten. Bringebær den verste. Men til gjengjeld smaker de godt. Bringebæra, altså. Men det gjør jammen multene, også. Plukket langt der oppe et sted. Mens regnet truet fra alle kanter og vinden hylte rundt ørene. Jeg snakker om Åsbrona. 800 meter opp fra heimen på Grøa. En sju-timers tur. Alene. På gamle setertufter og i åpent fjelterreng. Jeg traff ingen. Bortsett fra fire sauer. Og de ønsket ikke selskap. Så jeg spise brunost-skiva alene, drakk kaffe og kikket over mot mektige Vinnu. Alle har natur rundt seg. Men det finnes bare en Sunndal. Går du i fjellene her, blir du rett og slett bortskjemt.

Det er ikke for ingenting at vi kaller oss for «vill og vakker».

Fra Åsbrona mot Vinnu. Med multer.... Jeg har talent!

Det er minst én stor fordel med at sommeren er over: Ligaen i England starter. Premier League. Den egentlige fotballen. Der det briljante møter det effektive og kyniske, der helter fødes og legender fortsatt skinner ? og der det er så langt fram til mai at vi ikke aner noen ting. Vi bare håper og drømmer. Om triumfer og seire over erkefiender. United og Chelsea. Med en litt mer vennlig gest skal vi sende Everton og Arsenal hjem med tap, mens vi skal jobbe oss i hjel mot Tottenham og Stoke.


Leicester. Eventyret fra forrige sesong.

 

Så er vi spente på Leicester. Stjernene fra siste sesong. Som lurte oss alle. Vardy, Morgan, Schmeichel og Drinkwater. Det kan sammenlignes med at haren vinner 10.000-meteren i friidrett. Han blir ikke tatt på alvor, og skal heller ikke bli det. Men så løper han seg god underveis og får trua. Driter i at han egentlig ikke skal vinne. For det skulle jo ikke Leicester, heller. Det var naturstridig og et kupp. Slik skal man ikke oppføre seg. Men du verden så artig det var. Jeg ønsker Leicester alt godt. Bare de holder seg bak Liverpool.


Albert Dock. Liverpool.
 

Jeg gleder meg til sesongåpningen mot Arsenal, og enda mer til kampen mot Hull i september. For da skal vi være der. Jeg og Bodil, Emil og Johannes. To gutter på sin første store fotballkamp. Emil er fotballspiller så det holder. Dæljer til med et imponerende tilslag. Johannes er med og spiller for det sosiale. Skal ikke bli fotball spiller. Men sanger. Og arkeolog. Sier han. To småtasser med sterke personligheter. Artige karer med stolte besteforeldre. Som skal bo hos Jostein og Ragnhild i deres leilighet i Liverpool, leid for denne vinteren. Så skal vi åpne hotellet «vårt» i løpet av høsten. Det er mye å se fram til.


Emil smeller til. Origi, her får du konkurranse!

Oppe på loftet losjerer Emil og Johannes. Seks og sju år. De er på pre-camp. Og det lover godt. Humøret er på topp. De to er som Knoll og Tott. Liverpool og Anfield blir bra med de to. Men før det er det faktisk Wien. I neste uke. Men det er en annen historie. Følg med.

Ole Magne Ansnes

Noen bilder fra siste tiden:

Fra Ekkertind mot Gjøra.


En stolthet. Med 11 legender. Egenhendig plukket...


Aldri sett Vinnu slik.... 9. august.


Synne skriver seg inn i boka på Litjkalken.



Brooklyn panorama.

Veien opp mot Åsbrona og gamle tufter.


Takk til dem som jobber med merking og skilting.

Sju timers arbeid.




 

 

Ferien er over - men det er kake igjen


Synne på Børsetkjerringa. Siste feriedagen.

 

Olemans' store ferieblogg (Del 9): Midt i ferien, mens vi var i Liverpool, sa jeg til Bodil: «Huff, dette går fort. Halve ferien er allerede unnagjort.» Typisk meg. Og et like typisk svar fra Bodil: «Ikke tenk slik. Tenk heller at du er heldig som har halve ferien igjen.» Joda, det hender vi har ulike tilnærminger til ymse saker her i huset. Men det går stort sett bra. Bodil er overbærende og kreativ. Jeg er utålmodig og kanskje også litt kreativ. Det blir aldri kjedelig.


Det går da ikke så aller verst....
 

Jeg så en oppdatering på facebook her i dag. «Søndagsro,» sto det. Som tekst til et fint bilde. Da tenkte jeg: Jeg ønsker meg ikke søndagsro. Hva skal jeg med det? Noe må da skje.  Det meste av tiden. Det er bare å beklage. Jeg er skapt slik.

Da er det noe helt annet at man har en hel dag ledig. Ingen forpliktelser eller avtaler. Man kan for eksempel ta seg tid til å plukke noen liter med rips. Det gjorde jeg. Eller dra oppi Eianj på kafé i de gamle husene der. Også det gjorde jeg. Drakk kaffe og spiste blåbærpai og is. Jeg og de kvikke og trivelige barnebarna til Kjell og Grete Wågbø prøvde å mate geitene med pai, men uten suksess. De ville heller ha bjørkeblad. I fire-tida bestemte jeg og Synne oss for en tur opp på Børsetkjerringa. Hun er sånn som meg. Urolig, men også lat når det passer seg. Det ble en kjempefin tur opp bratta. Mørke skyer truet på veien, men det ble aldri noe alvor ut av truslene. Fin utsikt i alle retninger.


Geiter liker ikke blåbærpai....

Ca 1000 meter opp. Børsekjerringa. Fjellet, altså....

«Åå, det er så godt å være på tur,» utbrøt Synne oppe på toppen. Så sant som det er sagt. Hun er perfekt å dra på tur med. Går hva remmer og tøy kan holde. Og løper så fort hun ser egnet terreng. Svetter og sender iltre meldinger til alle fluene. Og kleggene. Men vi koser oss. Tar bilder og har oss noen fem-minutt på veien. Og på toppen. Jeg bruker å ha med sekk selv om turene ikke er så lange. Termos og klesskift. Og en sjokolade eller to. Da jeg var ung for lenge siden, gikk vi guttene ofte tur med faren vår. Senere var han og jeg ofte på saueleiting sammen. Han bar aldri sekk. Hadde kun ei kræsja brunost-skive i baklommen. Og kanskje en minst like kræsja Kvikk-lunsj. Men han lærte. Og fant ut at det var ikke så dumt med litt kaffe og proviant på tur. Vi hadde noen fine turer oppe på Skarfjellet. Gode minner.

Ja, så gode minner at jeg tenkte på ham senest i dag på tur ned fra Børsetkjerringa. Jeg tenkte at hadde han sett meg nå, ville han kanskje ha sagt: «Han ble ikke så dum han sønnen min. Går på tur oppe i fjellene. Det kan jeg like.». Han ville ikke sagt det særlig høyt. Kanskje bare tenkt det. Far min var ikke en mann av store ord. Men han var en stor mann, med omsorg for sine folk.


Vakre Valsøyfjorden.

Lars Botten blir tatt bilde av. Fra to kanter.
 

Jeg har hatt en fin ferie. Møtt alle barn og barnebarn, som ser ut til å skikke seg vel. Jeg har vært på favorittstedene mine, i Bøfjorden og i Liverpool - og spilt sammen med Orpheus på Hestholmen i Valsøyfjord. Og akkurat der må jeg korrigere noe fra en tidligere blogg. Jeg skrev at Bøfjorden og Skålvikfjorden er de fineste fjordene. Eilif Lervik, kollega, kamerat og stor fan av Liverpool by, korrigerte meg mildt lørdag kveld. «Du kan da ikke mene at Valsøyfjorden ikke er minst like fin,» sa han. Neida, Eilif. Dette var en tabbe. Valsøyfjorden er kanskje den fineste. Den har alt. Fjorden, fjella, holmene og de små øyene. Og de gjestfrie folkene. Så har den Fosskonserten og Retrofesten. Alt regissert av Lars Botten. Han er en kulturarbeider av rang.  En av de største jeg kjenner, egentlig. Helt uten å stikke seg fram. En mild mann som setter Valsøyfjorden på hodet halve sommeren. Jeg tar av meg hatten og river meg i håret. Maken til kar!


Orpheus på scenen. Jeg og Per Olav, Helge slår trommer.
 

Ellers er det bare å berømme frivilligheten. Det gjøres en utrolig innsats rundt om. Hele året. Og ikke minst nå om sommeren. Lady Arbuthnott, Gjæra Gjøra, Stangvikfestivalen, Retrofesten, Fosskonserten, fotballturneringer og skytterstevner. Bare for å nevne noe.

Snart er det OL i Rio, om ikke lenge er det seriestart i England, barnebarn skal komme på besøk og vi skal til Wien. Det er «kake» igjen. Men ferien er over. Og den hadde ikke blitt så suveren uten Bodil og den fine familien vår, Bøfjord IL, Tage Herstad, Liverpool by, Flånebba og Ekkertind, Beatles, Lars Botten, Fredrik Backman, Grete og Kjell Wågbø, Cavern Club, Cult records, Ingeborg og hesjing oppe i Eianj, serveringsdama på All Star Bar, Orpheus, Liverpool FC, bursdagssangen fra Maja, de fine folka på Days Inn, stratocasteren min, yr.no og den hyggelige kvelden med mor mi.  


En kjærlighetslenke. Det kan vi trenge....

John, Paul, Ringo, George, Kjell og Grete

En flott årgang av fotball-laget til Bøfjord IL
 

Takk for i år.

Ole Magne Ansnes


Bill og Kjell. To bra karer.

Liverpool med utsikt mot Anfield

Tomatsuppe. Favoritten.

Tage kjører, Bodil strikker. Mot Huddersfield.

Omtrent her startet ferien. Med hesjing.
 

Vi hadde vel en drøm...

 

Orpheus høsten 1977.

Olemans' store ferieblogg (del 7): En småsvett Kjell Wågbø kommer imot oss på Gardermoen. Han har mistet bilnøklene. Går for å sjekke i sikkerhetskontrollen. Nytteløst, så klart. Der passer de på alvorligere ting. Tannkremtuber, colaflasker, fin konjakk og slikt. Men ære være dem. Pass på. Aldri har det vært så mange galninger der ute.

Etter turer med tog, rulletrapper, undergrunn, fly og 8,5 kilometer med føtter var vi hjemme igjen fra Liverpool onsdag kveld. Både jeg og Kjell uten bilnøkler. Helt fantastisk. Jeg la igjen min i Liverpool, Kjell mistet sin på turen. Vi fikk høre det fra flere, for å si det slik. Helt fortjent, så klart. Selv om jeg la fram nøkkelen, lett synlig, på bordet på hotellrommet. Slik at Bodil enkelt skulle se den?


Kjell midt i rushet, Undergrunnen i London. Mens han fortsatt hadde bilnøkler...

Ergo måtte det bringes en nøkkel til Molde. Synne ordnet opp i situasjonen. Kjørte 20 mil for å  berge oss. Det var bra vi reiste fra Molde og ikke fra Gardermoen, som det hender at vi gjør. Men det var jo utgjort, da. At begge tabbet seg ut. Men jeg vet hvor min nøkkel er. Den ligger i resepsjonen på Days Inn i Liverpool. Tage henter den. Kjell sin ligger litt et sted mellom Heathrow og Molde. For vi vet at den ble med toget fra Liverpool. Han viste den nemlig fram på Heathrow. Litt på skjemt. For å vise hvor greit det var å ha bilnøkkel. Vel, det straffet seg. Den lønner seg ikke bli for kjepphøy, Kjell?.

Og nå står Hestholmen retrofestival for tur. Gamle gutter ute på spilling, Som skal vrenge noen flere toner ut av Stratocasteren. Om det finnes noen flere igjen, da. Det blir et noe amputert Orpheus som kommer. En trio. Litt forskjellig har kommet i veien. Men jeg, Helge og Per Olav stiller i «Trio de Orpheus», som Per Olav har døpt bandet. Jeg har spekulert og spilt i hele dag. Skal det bli en pen og pyntelig trio? Jeg tror ikke det. Har tenkt å vrenge Fenderen i en slags Neil Young-stil.  Håper det blir stygt med stil. Men noe skal bli pent. Det lover jeg. I den grad vi er i stand til å gjøre noe pent.

Orpheus levde noen år fram mot 1978. Jeg tar ikke sjansen på årstall. I ulike sammensetninger spilte vi sammen i fire år. På ei tid hvor Surnadal var fritt for band i vår sjanger. Bare Vårsøg holdt på. I en litt annen liga. Men vi hadde begge buss. Med navn på siden. På Todalsfestivalen 1977 sto bussene på samme ekra. To band. Tøffe gutter. Blekken og Gausemel og vi gutta litt der lenger bak. Senere ble vi godt kjent. Hadde blant annet en uforglemmelig jamsession ute i Levika i Tingvoll. Masse folk. Av uforståelig årsaker ble den stoppet av en mann i uniform?


Jostein (bror min), Gunhild og Anne (naboene) foran bandbilen i et eller annet herrens år....

Vi guttene ble voksne sammen i en Hanomag. Kjørte rundt alle helger med privatsjåfør. Ingen av oss hadde førerkort. Dette var sjåfører plukket med omhu. Bror min, Janus, Jon Kristian og sikkert noen flere. Øvingene i Sagatun kunne bli lange. Og det kunne etter hvert bli mange i salen. Øvingene kunne nesten bli som små spillejobber. Billaster kom for å være sammen med oss. Neste litt hippie-tid, det. På etterskudd.

Vi hadde vel en drøm.  Men hva den egentlig var, vet jeg ikke. Men vi var like ustrukturert som han som skrev om Royal Albert Hall. Vi lagde egne låter (jeg gjorde), og i ettertid hører jeg at det slettes ikke var så verst. Rare akkordskifter, mange temaer satt sammen - og alltid en enkel melodilinje. Gjerne med greie durer og moller. Det synes jeg er greit. Ikke ødelegg fine melodilinjer med akkorder som får tunga til å krølle seg.


Gitaren i midten har vært med meg siden 74. I helga skal den i aksjon... Verden beste gitar

Jeg brukte absolutt all tida mi på musikk den gangen. Jeg vil si i en periode på 10-12 år. Hundrevis av spillinger og opplevelser. Kilo på kilo med kjøpt vinyl. Konserter og festivaler. Men Orpheus vil alltid være noe spesielt. Og Colonial før det. Bandet som startet på Korsen Grendahus. Orpheus ble fortsettelsen, og bandet som faktisk hentet inn en hederlig andreplass i fylkesmesterskapet for band i 1977. Nesten 30 band var med. Jeg er fortsatt stolt over den prestasjonen. Vi spilte to av mine låter, som jeg så klart ikke husker lenger. Jeg har aldri skrevet ned noe. Men kanskje finnes det et opptak? Hvem vet?

Nå er Trio de Orpheus klar for Hestholmen. Nå vi bare får øvd litt. Men det bør gå greit. Spiller vi oss «åt skogen» får det stå sin prøve. Valsøyfjord tåler det. Der har det vært ymse musikk før. Av gutter med samme drømmen som vi. Som vi ikke helt visste hva var?

Ole Magne Ansnes (29.07.16)


Jeg og Lars. Alvorlig sveis. 1977 ?


Nydelige Stanley Park. Rett utenfor Hotel Tia

Det svinger på Cavern Pub, "broren" til Cavern Club

Kjell føler seg hjemme i Liverpool....

Vi tar en tur rundt i Hotel Tia sammen med Tage Herstad


Bodil i karusellen. Vi hadde en så fin tur!

Boblevann ved Mersey. Byen styggeste byggverk

Utsikt mot Mersey og Birkenhead. Fra Matou

Ned trappa i London. Vi er på tur mot Oxford Circus.

Første del av hjemreisen
 

Olemans' store ferieblogg (Del 6)

John Lennon, Eleanor Rigby og Bob Paisley: "Er du en fotball-supporter også, kanskje," spør Barry. Han har akkurat utnevnt seg til vår guide på kirkegården i Woolton, St Peter's Church.  Jeg må innrømme min lidenskap for fotball, og spesielt for Liverpool FC. «Rett bak der er grava til Bob Paisley,» kan Barry fortelle. Og vi som var på jakt etter Eleanor Rigby sitt siste hvilested. Så kommer Paisley som bonus. Og onkelen til John Lennon, George Toogood. Han var den som kjøpte det første munnspillet til John.

For den som ikke vet det, var det Bob Paisley som ledet Liverpool FC gjennom en gullalder fra 1974 til 1983. Det ble ikke mindre enn seks ligamesterskap, tre seire i Serievinnercupen, tre i ligacupen og en i UEFA-cupen. Paisley spilte for Liverpool fra 1939 til 1954. 254 kamper og triumfer både i ligaen og FA-cupen. Dette er med andre ord en av de største, kanskje den største av dem alle. Ikke rart man blir litt andektig der man står. Og bøyer seg ned. Og tar en selfie ved steinen. Bob, jeg måte bare gjøre det.

Barry peker og gestikulerer. Han har mye å fortelle. «Der borte brukte John og Paul å møtes etter skoletid,» sier han, og peker i retning bak kirkegården. Vi går mot utgangen og til graven til Eleanor Rigby. Blir stående der litt. Graven er ikke prangende. Et par beskjedne planter pynter opp i all gråsteinen.  Men stedet er ettertraktet. Det strømmer på med turister fra drosjer og busser. Dette er organiserte turer, ikke slike som vår, som er høyst uorganisert. Vi har gått helt fra John Lennons barndomshjem via Strawberry Fields til denne kirkegården. Jeg er guide med GPS. Jostein, broren min, har sendt en tekstmelding med litt informasjon. Han og familien skal bo i området neste år. Jammen er de heldige. Jeg er så misunnelig at det drypper.


Her ligger Eleanor Rigby.

Vi blir vist huset ved kirkegården. Det hører til kirken og virker og være et slags menighetshus. Her møttes John og Paul første gang den 6. juli 1957. "That was the day, the day I met Paul, that it startet moving". Sitatet er John Lennon sitt, og er festet til en minnetavle på veggen. John spilte der med The Quarry Men samme kvelden. Resten er historie. Inne i denne bygninger henger det noen tegninger. Den ene av dem er av en ubåt. Den er gul. Den er signert John Lennon, 12 år. Så allerede da var Yellow Submarine i støpeskjeen. Ting henger sammen. Vi kom ikke inn slik at vi fikk se kunstverket. Så kunnskapen har jeg fra Barry. Takk til ham. He made our day!


Her møttes de første gang, John og Paul. 6. juli 1957.

Ja, det er flaks når man treffer på karer som Barry, som gjerne forteller og viser fram. Så er jeg vel kanskje ikke så beskjeden, jeg heller, når det gjelder å ta kontakt. Noen ganger, i alle fall.


Barry, Bodil og Grete. Fint og interessant møte.

Jeg nevnte barndomshjemmet til John Lennon. Også der stopper det mye folk. Gruppeturer og noen spaserende, slike som vi. Vi tar bilder ved porten. Dette kjennes absolutt som historisk grunn. Vi tar oss tid, før vi merker at noen gestikulerer i en buss bak oss. De skal jo ta bilder. Fra bussen. Tåpelig, tenker jeg. Dere kan da i det minste gå ut.


Grete, Bodil og Kjell foran Lennon sitt barndomshjem

Musikken til Beatles har aldri opptatt meg noe spesielt. Jeg misliker den ikke, men den har heller aldri engasjert meg. Jeg gjør et unntak for det George Harrison har laget. Hele hans karriere. Og noen andre glimt. Men det begynner å snu. Jeg hører ganske mye på diverse Beatles om dagen, og har etter hvert fått en ganske stor samling av LPer, CDer og singelplater. Det er mange små perler på 2-3 minutter. Langt flere enn jeg visste om. Genialt laget, mange av dem. Brødrene mine er på hver sin side. Musikeren Jostein er stor beundrer av Beatles, mens redaktøren Lars S mener livet er for kort til å høre på Beatles. Det kan bli diskusjoner av slikt.

Men; tilbake til turen. Etter kirkegården går vi ned til sjarmerende Woolton Village. Havner oppi en sommerfestival og har det helt perfekt. Inne i Sefton Park får vi en time med musikkfestival med ti-tusener av folk. Så har vi flaks igjen. Og går oss rett på kjentfolk. Guro Gikling og Richard O? Flynn. En sunndaling og en ire. I bandet All we are. De er akkurat hjemvendt fra spillejobb i Sheffield. Det blir et strålende møte. What a great surprise, sier Richard. Ja, du kan så si. Tenk å treffe dem blant alle disse folkene. Godt gjort. Mildt sagt. Begge er bosatt i Liverpool og lever av musikken. Ære være slike folk, som satser og tror på det de gjør. Sjekk ut All we are. Et utrolig godt band!




Kjell, Guro, Grete og Richard. All we are!

Så kan jeg nevne at vi også har vært i Mathew Street. Besøkt Cavern Club og Cavern Pub. Hørt på et glitrende coverband og sett masse glade folk. Snart skal sola kikke fram. Liverpool gjør en stakkar glad. Det er bra vi har to dager igjen her.

Ole Magne Ansnes


Historisk grunn


Tavle på veggen. Huset hvor John og Paul møttes i 1957

De svinger i Cavern Pub

Gravstedet til John Lennons onkel. George Toogood.


St Peter's Church, Woolton

 

Olemans' store ferieblogg (Del 5)

Kjell, Grete og Bodil på All Bar One. Norsk union i Liverpool.

 

Liverpool FC er i rute og sola skinner: Vi har kjempevær i Liverpool, sola skinner og ferielivet i gatene pulserer. Det snakkes på alle språk. Men ikke på norsk.  I motsetning til på fotballturene, har vi ikke møtt en eneste landsmann. Ingen nordlending, ingen romsdaling på vidvanke.

Når sant skal sies (unnskyld, kjære landsmenn) er det godt. På samme vis som det er artig å møte kjente når fotballsesongen starter. Da kan du fort gå deg på en ålvundeiding eller en kvennalending på Liverpool One. Eller en slektning du ikke har møtt på lenge. Så begge deler har sin sjarm, og akkurat nå venter vi faktisk to sambygdinger hit til byen, Grete og Kjell Wågbø. Snart er de her med toget fra Manchester, og Bodil skal møte dem på togstasjonen. Jeg sitter på All Bar One i James Street og skriver mens jeg venter på frokosten. Hva klokka er, snakker vi ikke om. Det er uansett dagens første måltid. Altså frokost.


Eamon og Tage fører an mot Huddersfield

Onsdag dro vi med Tage (Herstad) til Huddersfield. Med oss var også Eamon, en markant type i supportermiljøet. Og dette til tross for at han er blind. Eamon er fast inventar på The Kop og han drar også rundt til andre stadioner. En flott type. Tage er gjestfriheten selv og ordner opp både med skyss og billetter. Vi kan bare slappe av og nyte at vi er på road-trip i fint landskap. Det er en imponerende mengde Liverpool-supportere som drar på treningskamp. Vi fyller hele tribunen bak det ene målet. Så skinner det i rødt noen andre steder, også. Rundt 21.000 personer er på John Smith Stadium. Det sier litt om fotball-interessen her på øya. En reservespekket treningskamp trekker omtrent like mye som en norsk cupfinale. Det er nærmest julekveld i Huddersfield når selve Liverpool kommer. En storkamp før alvoret starter.


John Smith Stadium i Huddersfield. Flott stadion.


Flotte plasser like bak målet
 

Kampen gikk greit. Vi vant 2-0 etter en bra første-omgang og en begredelig forestilling etter pause. Men da var de fleste stjernene i garderoben. Klopp skiftet seks spillere i pausen, og måtte på slutten, på grunn av skade på Lucas, ty til en reservekeeper som spiss. Spesielt, må man si. Uten å ta i. Akkurat da kjente jeg at jeg ble litt irritert på Klopp. Men det skal ikke gjenta seg. At jeg blir irritert, altså. Ikke på Klopp. Han er ligaens beste trener.

I går hadde jeg bursdag. Min første i Liverpool. Jeg feiret den med litt bobler i glasset, god mat, sitronkake, innkjøp av 10-15 vinylplater, et par fotballbøker, handletur i byen og tapas på La Vina sammen med Bodil. En fin dag.


Jeg firer bursdag på Leaf i Bold street.


Alex driver bar og platebutikk i en flott kombinasjon i Slater street. Jeg anbefaler et besøk.

22. juli er en spesiell dag i Norge. Utøya-tragedien vil og skal aldri bli glemt. I dag er det fem år siden det grusomme skjedde, først i Oslo, så på Utøya. Drapsmannen Breivik gjorde det helt ubegripelige. Terroren kom til Norge en julidag mens jeg besøkte moren min. Først forsto vi ikke helt alvoret, så tegnet det seg et helt uvirkelig bilde. Medias rapporter var nesten umulig å ta innover seg. Dette kunne liksom ikke være sant. Men det var det altså. Et monster med våpen gikk løs på forsvarsløse ungdommer. Senere har han aldri gitt uttrykk for anger. Han har i stedet bedt om anerkjennelse. Så forskrudd kan noen bli. Dette er det skremmende og nesten umulig å gardere seg imot. Akkurat som i Nice. En «loner» med klare planer. For alt jeg vet kan det være en slik en like rundt hjørnet her. Men de skal ikke ta friheten og tryggheten fra oss. Men vi må være på vakt. Gjøre noe når vi fanger opp signaler om at noe ikke er helt som det skal være. Der har vi et felles ansvar.

I dag er en spesielt tung dag for alle dem som mistet en av sine. For foreldre, søsken, besteforeldre og nære kjente som mangler en de elsket og satte pris på. Våre tanker går til dem. Det ble så mange ofre denne dagen, en av de svarteste i Norges historie.

Ole Magne Ansnes




Tage har laget vannsklie i Anfield Road 21

Sjekk dette. Slik skal butikker drives

Sikringskost på All Bar One

Det byges på Anfield. Stadion utvides med 8500 seter.

 

Olemans' store ferieblogg (Del 4)

Folkeliv i "badebyen" Liverpool: «I wanna f.... swiiim,» bæljer en liten tass på umiskjennelig Liverpool-dialekt. Så sier han dette f-ordet mange ganger. Litt for seg selv. Litt høyt. Og noen ganger skikkelig høyt. Målet er en annen gutt litt lenger framme. Sannsynligvis en bror som bare er blitt lei hele badedagen. Og spesielt er han vel lei av lillebroren med det allerede velutviklede pub-språket.

Vi er i den delen av Liverpool som heter Crosby. Der ligger vidunderlige Crosby beach. Med marina, restaurant, et vann skilt fra havet med noen små høydedrag, endeløse gressplener og til slutt; en strand ut mot havet. I ene enden et industriområde, i andre enden en golfklubb. Alt dette bare et kvarters biltur ut av byen. Vi var nylig på Rhodos. Dette er minst like fint, og i alle fall mer sjarmerende. Det er 30 grader pluss, men vi går oss likevel en tur på promenaden. Vinden hjelper på, og isbilen like ved serverer vann og cola. Noe annet får han ikke lov til. Det er ikke dette man forbinder med byferie. Og det er nettopp dette som er så fint med en by som Liverpool. Du får alt fra svette handlegater til koselige puber og parker og badestrender.

Crosby beach - litt av ei strand

Her sitter de på rekke og rad. Merk den flotte husrekken bak.

 

Et stort cruiseskip snegler seg forbi sandstranda. Bodils mistanke om lang sandgrunn avkreftes med dette umiddelbart. Silhouette, står det på båten. Kanskje skal den til Dublin? Jeg tipper det. Før det seiler videre ut i verden.

Vi legger oss på gresset. Leser bok og ser på små episoder rundt oss. Jeg liker å beskue. Ikke glane. Det er noe annet. Men beskue. En ilter, liten hund camperer like bak oss. Han jager alt som kommer i eierens nærhet. Det blir litt fliring av det. Hunden skaffer eieren et sosialt liv (men akk så slitsomt det må være). Bak oss kaller paret babyen sin for «stinky», og foran oss har ei mor sin fulle hyre med å passe på en annen råtass i bleier. Han benytter alle anledninger til å stikke av. I lek med en ball viser han et tilslag verdig en Liverpool-spiller. Så er det ei som kjefter noe innmari, mens noen andre har tatt med grillen. Tre måser kjemper om føden og vi begynner å bli sultne. Så vi tar turen opp South Road. Bestiller pizza, hamburger, hvitvin og en øl. De to siste delene smaker som ventet, de to første absolutt ingenting. Men de gjør nytten. Ferien er godt i gang. Liverpool leverer i overkant.


Park med vann. Og stranda like bak. 10 minutter fra sentrum

Og i morgen blir det fotball. Planen er å dra på treningskamp til Huddersfield. For meg blir det et nytt bekjentskap. Artig. Men det kan komme til å bli varmt. Veldig varmt. Varmebølge, snakker de om her. Men den skal visst gå over. Om noen dager. Uansett blir det stas å se Liverpool i aksjon igjen. Det nærmer seg seriestart. Mange jeg har snakket med er spente. Og litt bekymret. Har vi rustet oss godt nok? Meningene er delte. Som de alltid er i fotball. Og fortsatt kan det skje ting. Jeg lar høre fra meg igjen en av dagene.

Ole M Ansnes

Jeg skal prøve å la være....

Venter på toget i Manchester

Idyll ved Crosby beach

Liverpool tidlig kveld

Turister på Crosby beach


Crosby - et fint sted
 

 

Olemans' store ferieblogg (Del 3)

Greit at det er ferie, men noen må passe på verden: Jeg har klart å kvitte meg med ei hel ferieuke. Privat ble det en begivenhetsrik og fin uke, ute i verden gikk det så mye verre. Drapsmannen i Nice skrev seg inn i historien med noe av det mest ynkelige vi har vært vitne til. Å drepe barn som feirer nasjonaldagen, eller som gleder seg i livet sammen med sine nærmeste, er så langt unna noe ærefullt du bare kan komme. Det er vanskelig å verne seg mot slike ensomme galninger. Og i Frankrike ble man tatt med guarden nede etter endt Fotball-EM. Så til de grader at de slapp 19 tonn med lastebil og en klin gal sjåfør inn i en avstengt gate fylt med feirende mennesker.

Bildene fra Nice har brent seg inn i minnet. Det samme har bildene fra Aleppo fra tidligere i uken gjort. Når IS er ute, er det fortsatt mer enn nok soldater og våpen igjen til å ødelegge en syrisk by og drepe dens befolkning. Regjeringshær og frigjøringshær gjør jobben i en konflikt som ser nærmest håpløs ut, og der barna igjen blir de stor taperne. En far med sin døde sønn i armene ropte fortvilet ut: Dere er tøffe soldater som dreper små barn.

Og hva som egentlig har skjedd i Tyrkia, vet vel knapt noen. Mange liv gikk tapt, og tilbake sitter en president som kommer til å ta en grusom hevn. Jeg tipper at Tyrkia i dette tilfellet gjeninnfører dødsstraffen, som de avskaffet i 2004. Etterspillet kan fort bli like grusomt som selve kuppforsøket.


Synne på Ekkertind

I dag var jeg og Synne langt unna all verdens armod. Ut på ettermiddagen kom vi på at vi skulle ta turen opp til Vollasetra, det flotte KNT-stedet langt oppe i dalen her, rett før du starter på bakkene opp Gråura. Det gikk overraskende bra opp bratte lia, så bra at vi bare fortsatte fra setra og opp til Ekkertind. Dette er Sunndal sin prekestol, like tøff og vill - og ikke minst like bratt - som originalen.  Jeg er ingen tøffing når det kommer til bratte fjellvegger. Ikke da heller. Men fascinert blir man, uansett. På cirka 1200-meters høyde får du losje-utsikt ut over øverbygda og nærliggende fjell. Der nede et sted ble Gjæra Gjøra arrangert denne helga. Gratulerer til driftige arrangører. Tommy, Dag, Marit, Gunn Signe og hele gjengen. Dere gjør en kjempejobb.


Budeia Synne på Vollasetra

Vi tok oss litt tid på Vollasetra på turen ned. Gikk inn i fjøset og lot oss imponere over arbeidet som er gjort der. Her har ildsjeler i KNT lagt ned mye arbeid for at du og jeg skal kunne ligge over ei natt oppe på fjellet. Køyer og fine rom. Og selvsagt åpent hus ellers. Turistforeningen gjør en stor jobb. Merker stier og tar vare på oss som liker å gå i fjellet. Takk skal dere ha.

Det samme sier jeg til Bøfjord IL for invitasjonen til 70-årsjubileet lørdag ettermiddag. Jeg regner meg i dag som 50 prosent bøfjording (det vil jeg alltid være), 30 prosent sunndaling og 20 prosent surnadaling. Det blir - som Margrete Seter så treffende sa det en gang - en blanding av fjording og døl. Jeg satser på at dette er en brukbar blandingsrase.


Dette var starten på Bøfjord IL

Min rolle i jubileet var å intervjue tre personer fra fotballmiljøet, for å belyse hva fotballen har betydd for Bøfjorden, for identiteten til bygda og for den enkelte fisker, bonde og impregneringsarbeider. Det var en stor glede å snakke med Alf Engdal (fra det legendariske 67-laget), Gunhild Bøklep Bøe (om damelaget på 80-tallet) og John «Nonnon» Heggem om den nyere tid med blant annet sterke resultater andre del av 90-tallet. Det er så fint å møte slike dedikerte folk. Som snakker om fotballen og bygda med hjertet utenpå skjorta.

Bernt Bøe er på mange måter Mr. Bøfjord. Han trekker i tråder og får ting til å skje. Han er musiker og kunstner, arrangør og familiemann. Og så klart: tidligere fotballspiller (og onkel til en viss Ole Gunnar). Han ledet de to timene med jubileumsfest i grendahuset. Jeg satt der og kjente på at det var godt å være der. Tenkte litt på faren min som vokste opp i denne bygda, og som var kasserer i det første styret i idrettslaget i 1946. 19 år var han den gangen. Jeg tipper han ivret for laget og det de skulle gå i gang med. Så er jeg sikker på at han - på sitt nøkterne og presise vis - hadde orden i kassabøkene. Jeg glemmer så klart ikke at jeg har en toppscorer til onkel (Olav Egil) og ellers mange helter i bygda. Noen av dem satt i salen denne kvelden. Om jeg skal flytte en gang til i livet, må det bli til Bøfjorden, den fineste av alle fjordene (i hard konkurranse med Skålvikfjorden). Eller kanskje flytte til byen ved elva Mersey? Liverpool. Here we come!

Ole Magne Ansnes


Bodil på tur til Ryssalsvatnet fredag ettermiddag

Utsikt fra Ekkertind

Vollasetra. Her kan du sove godt

Idyll. Vollasetra






 

                               

 

Olemans' store ferieblogg (Del 2)

Et barnebarn i livet: Victoria er bare litt over to uker gammel, likevel har hun rukket to turer til Elgsethytta i bymarka i Trondheim. Ikke dårlig. Jeg tror Victoria blir litt av ei jente.

Victoria - et midtpunkt med ny lue.

Torsdag formiddag var vi på tur, to stolte foreldre og fire minst like stolte besteforeldre. Innover i flott terreng, noen ekstra lett på foten akkurat denne dagen, etter RBKs maktdemonstrasjon mot Norrkøping kvelden før.  Med tre årskort på Lerkendal i turfølget spøker du ikke med slike prestasjoner. Vi passerer Gråkollen og skitrekk, små vann og noe som ligner multemyrer. Noen skyer og litt skodde dekker for sola og litt av utsikten. Men ikke verre enn at vi ser både Lensvika og Vanvikan når vi kommer fram og går opp på utsiktspunktet like bak hytta. Trøndelag er et fint sted.

Det er ikke alltid hovedpersoner trenger å gjøre så mye ut av seg. Noen er markant tilstede selv om de sover. Victoria er slik. Hun er midtpunkt og allerede en sjarmør. Ligger der i den nye lua si, som Bodil strikket kvelden før, mens vi nyter Elgsethyttas kaker og kaffe og gjestfrihet. Vi er så heldige som får slike gaver midt i ferietiden. Ei lita jente som skal være med oss framover i livet. Som vi skal passe på og skjemme bort, og selvsagt prøve å lære noen triks om å leve liv. Men foreldrene er ikke så rent dumme. Så jeg regner med at de vil ta grovjobben og det viktigste. Så får vi besteforeldrene krydre det hele så godt vi kan.


Vi er på tur. Vidar, Tone, Johan Ivar, Ingrid og Bodil. Pluss en fotograf.
 

Odd Nordstoga synger om at «Ein farfar i livet» skulle alle ha. Om «ein bessfar å vende seg til». Snur jeg på det, vil jeg si at det er ikke så verst å være besteforeldre, heller. Oppleve at Christian kikker strengt på Maja når hun roper bestefar til meg, mens han sier: «Bestefar Grøa er bestefar mitt». Eller når du får lille Victoria i hendene første gang. Noe så skjørt og vakkert. Uten bekymringer og uten skjold. Prisgitt vår omsorg. Heldige Victoria som kom til oss. Andre havner på verre steder. Hver dag. Victoria er mitt og Bodils åttende barnebarn. Åtte små personligheter. Helt ulike, men likevel like. Fordi de er våre. De beste i verden. Johannes, Andrea, Christian, Ane, Emil, Maja Kristine, Henrik og Victoria.

Bedre start på en sommer enn å få et nytt barnebarn kan man ikke få. Ingrid og Vidar, Tone og Johan Ivar; Takk for turen og godt lag. Victoria og utsikt over halve Trøndelag. Hva mer kan man forvente av en formiddag en helt vanlig torsdag?


En av de bedre utgavene av Bøfjord.

Det har vært fine feriedager. Det har vært trimturer og sjokoladekake, dugnadsarbeid og bursdagen til Synne. Så ser jeg fram til lørdagen. Da er jeg invitert på 70-årsdagen til Bøfjord IL. Jeg vokste opp med denne fotballklubben. De var like viktig som Lyn og Liverpool. Heltene mine spilte på Bøfjord, og det beste av alt; faren min kjente spillerne og kunne snakke med dem. Jeg holdt meg på avstand og var rimelig stolt. Tenk at han, faren min, bare kunne slå av en prat med Peder Snekvik, Harald Aasbø  eller Edvard Sættem. For ikke å si Kjell Bøe. Keeperen, som var så god at det gikk nesten ikke an. Lørdag kveld skal jeg intervjue noen av disse spillerne på scenen under selve festkvelden. Det er av de mere ærefulle oppdragene jeg har fått. Jeg gleder meg veldig!

Ole M Ansnes


Kongelhjellan - hyggelig å møte Ola og Gunhild Jacobsen


Jeg har plukket ripsbær fra egen hage!


Andrea på bursdagen til Synne

 

Olemans' store ferieblogg (Del 1)

En gang i tiden var hesjene så lange at du ikke kunne se hvem som sto og hesjet i andre enden. Men jeg visste at det var far min. For det var alltid han som la på ny streng. Så da endte han der helt i andre enden. Eller det kunne være en dreng fra Bøfjorden. Vi hadde flere av dem på 60-tallet. De var kanskje ikke noen store hesjere, men de var trivelige karer. Og for far min var det naturlig å hente arbeidsfolk fra nettopp Bøfjorden. Han var jo derifra selv.


Hesja på Faleøyan. Ikke så lang. Men den har stil.

Jeg har alltid konkurrert om alt mulig. Slik var det i slåttonna, også. Hvem klarte å bære flest staur? Hvem hesjet flest staurlengder? På dette viset gikk dagene fortere. Og jeg tror til og med at vi gjorde nyttig arbeid, jeg og broren min, redaktøren. Vi var ikke gamle karene da vi ble med. Jobbet fra tidlig morgen til sent på ettermiddagen. Og på et tidspunkt kom det oppgjør. Far min delte høytidelig ut slåttonn-lønna. Det kunne være flere ti-kroner, som vi ? strategisk nok ? fikk før vi dro på sommerens ferietur.

Turen måtte avvikles mens graset på hesjene tørket. Vi hadde to-tre dager på oss, og rakk et stykke nedover Gudbrandsdalen før vi måtte ta på hjemvei. Tomatsuppe i veikanten og trange campinghytter. Det var luksus. Vi så toget kjøre forbi og passerte Engerdal, der Gjermund Eggen bodde. En gang så vi til og med Vikersundbakken. Vi var ute i den store verden, og tok med oss disse opplevelsene hjem til måpende naboer. Det var omtrent som om vi hadde vært på månen. Når du står der med Kalle Anka-pastiller fra Sverige, har du beviset på at du har vært ute og pustet inn lufta fra fjerne strøk. At du har møtt folk og sett steder som naboene på Kvendbø bare fikk korte glimt av på fjernsynet. Når snøfokken der ikke var for påtrengende.



Karen og Petra. Muskat i front.

Alt dette tenker jeg på nå, når jeg sitter på den nye, flotte verandaen i Grøaveien 63 og skriver. En varm sommerkveld første helga i ferien. Etter at Ingeborg og jeg har satt opp hesje på Faleøyan. Slått gras med ljå og gjort alt på forskriftsmessig vis. Jobben var gjort på et par timer. Før i tiden brukte vi to uker på hesjingen. Så det kan ikke helt sammenlignes. Men likevel; man glemmer ikke gamle kunster. Jeg har satt opp noen kilometer med hesje i mi tid, men de fire staurlengdene på Faleøyan var av det artigste. Helt uten press. Og med Ingeborg som ivrig onnahjelp. Hun har et betydelig gardkjerring-talent! Nå er det bare å vente på høykjøringen. Og jeg tror jeg tar sjansen på en tur imens, slik som i gamle dager?.

Ellers er det artig å se at Ivabua på Fale besøkes av mange. Jeg kjenner i alle fall ei som har lagt ned mye arbeid og omtanke i dette. Og vet om minst to til. Det er så fint at noen gjør slike ting ute i kretsen. Midt blant geiter og ei lita hesje. Litt kunst og en kaffekopp. I trivelig lag i ei stue som er nøye og tidsriktig innredet.



Litt av en utsikt fra Flånebba
 

Så tenker jeg på at jeg rakk en tur opp på Flånebba i dag. Det ble en flott tur i fint vær. Og best av alt; jeg møtte mange trivelige turgåere. Hvem de var, er ikke så farlig. Det er opplevelsen som teller. Opplevelsen av å ha noe felles å snakke om. Med folk som du umiddelbart kjenner at du liker. På fjellet snakker alle med hverandre. Ingen håndhilsing eller annet tull. Vi er bare på bølgelengde. Så vi skrev oss inn i boka og ønsket hverandre god tur videre. Kanskje treffes vi på en ny fjelltopp?

Så nå tar jeg en øl fra Haand bryggeri i Drammen og er veldig fornøyd. Litt sliten, men ikke verre enn at jeg overlever. Jeg har fyrt opp grillen, og tenker at jeg kanskje må se litt på EM-finalen i fotball. Hvem som vinner av Frankrike og Portugal, bryr jeg meg ikke så mye om. De viktigste lagene har allerede dratt hjem. For meg er denne finalen en liten parentes, før Bodil og jeg drar til Liverpool og forhåpentligvis får se Liverpool i treningskamp neste uke. 10 dager i Liverpool blir umåtelig stas. Byen over alle byer. Bare så det er nevnt. Nok en gang.


Orpheus anno 1977. Undertegnede, Lars Fisker, Steinar Drage, Per Olav Bredesen  og Helge Nilsen.
 

Jeg tenker også på at jeg kanskje bør spille gitar. Bandet Orpheus fra 70-tallet skal jo på scenen på Hestholmen siste helga i juli. Vi spilte mye fra -75 og noen år framover. Skrev musikk selv og var rimelig rocka. Med egen bil, plakater, fendere og rhodes-piano ? og en leslie som surret og gikk bak Lars. Nå skal vi ta fram noe av det vi gjorde den gangen, og har en hel dag med øving til rådighet. Det bør holde i massevis.

Imens tenker jeg at jeg tar livet litt med ro. Jeg har det jo bra. Det er noe man bør kjenne på og verdsette. Jeg trenger ikke fram med slåmaskinen i kveld. Det er ingen som kommer for å hesje i morgen. Ingen sauer som trenger mat. Det er rett og slett ferie.

 Ole M

 

Charterturen og «hemresan»



Hotel Elvita - en liten perle

 

Søndag kveld i ni-tida reiser vi fra Rhodos. Noen timer tidligere hadde en bråte dansker og trøndere invadert hotellet vårt. Og oppført seg som om de var hjemme. Inntatt bassenget i lett rus etter flyturen. Bassenget vårt. Ingen respekt for vår tumleplass. Tenkte vi. Selv om vi bare hadde vært der en uke. Likevel; hotellet var blitt litt vårt. Og da kunne nykommerne godt ha vist litt ydmykhet. For at de fikk ta over rommene våre, mens vi ble kastet på gata og overlatt til «hemresan» og en turoperatør vi aldri så snurten av.

Spiste og drakk gjorde de også. De nyankomne. Bar med seg øl og vin i store mengder og gliste hele veien rundt. Mens vi satt der med en ekkel Cola Zero og hadde 14 timers reise foran oss. Den tatoverte dansken på bassengkanten kunne i alle fall ha dempet seg litt, og ikke posert så innmari. Direkte stygg var han. I mine øyne akkurat da. Fordi jeg skulle overlate sola og det hyggelige hotellet til ham. Det er dette som er charterturens grufulle natur. Når din tilmålte tid er ute, er også alt håp ute. Charterturen viser ingen nåde.  Du kan ikke booke om og be om to dager til.

Bussen kommer ti minutter for sent, og cirka hundre kofferter skal inn. Sjåføren kommer gjerne ut når 90 av dem allerede er på plass. Og da rister han oppgitt på hodet over måten vi vi har lastet på.

Noen velger å ta hjemturen i sydenklær, jeg velger heller stil. Bukse, skjorte, en jakke og svarte støvletter. Og får selvsagt svi for det. Men følelsen er likevel bra. Og jeg vet at typen i shortsen kommer til å fryse på flyet. Da får jeg min hevn.



Ingen vei tilbake. Hemresan...

En pakketur (eller chartertur) er en organisert feriereise der samme leverandør ordner både transport og overnatting. De går ofte til sydlige og varmere strøk, og kalles da ofte for sydentur (Sitat: wikipedia).

Men i bussen føler jeg meg altfor lite organisert. Jeg savner den hyggelige svenske damen som alltid var med bussen før. Hun som ønsket oss velkommen til «hemresan». Med: «Håppas at ni har hatt hatt en hemsk fin ferie». Denne søndagskvelden er hun borte. Jeg tenker umiddelbart at «Lena» eller «Frida», som jeg vil tro hun het, er blitt ofret på innsparingstiltakenes alter. Bort med de blide damene, her skal det spares. Jeg hører lyn og torden fra styrerommet til reiseselskapet. En bussjåfør får holde. Og det har de jo for så vidt rett i.

En blid dame er jo bare som å strø salt i såret ved en slik anledning. Der vi akkurat er blitt kastet ut av hotellet. Der vi akkurat har stått duknakket og kjent på en felles skjebne og ingen trøst. Charter-skjebnen på avreisedagen. Hemresan. Ordet som får blodet til å fryse i årene til enhver charterturist. Kofferten med alle de slitne ferieklærne. Som lukter søtt av klor og solkrem når du åpner den igjen et lite døgn senere. Vil de noen gang kunne brukes mer? Eller er hele garderoben tapt?

Den første pakketuren med norsk charterfly gikk fra Fornebu sommeren 1959. Det året ble det transportert 400 passasjerer fra Norge. Sommeren 2013 reiste nesten 900.000 nordmenn på chartertur. Så her har det skjedd et eller annet. Noe har slått an, til en god pris og med en kvalitet du kan leve med. Eller: du får stort sett det du betaler for. Der også. Vi fikk mye for pengene, synes jeg. Hotell Elvita kan trygt anbefales. Folkene der er blide og imøtekommende. Frokosten er ok og lunsjmenyen på samme nivå. «Hi guys», sier den blide dama. Og virker oppriktig glad for å se oss. Jeg lar meg lure. Helt elegant. Man er jo på ferie.



Charterlivet - hva mer kan man si...?

Og drøye to kilometer unna ligger landsbyen Lardos. Den er som tatt ut av en westernfilm. Gatene og kroene. Folkelivet og trafikkene som på uryddig vis prøver å organisere seg rundt et veikryss. Folk på kafeene bivåner det hele. Med sine glass og kopper. En tidlig øl eller litt svart kaffe. Programmet i veikrysset ruller ufortrødent videre. NRK og TV2; dere er sjanseløse. Her er stadig nye situasjoner. En søppelbil som prøver å rygge over en hund. Et eldre par sliter med tempoet mot den lunefulle trafikken som kommer fra alle retninger. En prest sitter og noterer i en bok. To par har satt seg ved siden av oss. Det klinger i engelsk. Det kan man like.



I western-byen Lardos er veikrysset stort og verden liten

Hvor tar charterturen deg hen? Den kan for eksempel ta deg med på en av utfluktene reiseselskapet reklamerer med. Vi holder oss helst unna slike fellesturer. Leier heller en bil på egenhånd. Med fare for å kjøre oss loddrett bort. Som vi gjorde i en by på Mallorca en gang. Jeg forsto at noe hadde gått galt da fortsettelsen av veien plutselig var ei trapp. Ned mot ei plen. Helt på toppen av byen. Det ble et underlig strev av det hele. Til slutt så jeg torget. Og tok sjansen på en hundremeter i motsatt kjøreretning. Det ble bergingen.

Denne gangen, på Rhodos, ble det ingen biltur. Det er begrenset hva man rekker på ei uke. «Hemresan» lurer hele tiden der framme, og man får det fort travelt med å nyte dagene; bruke dem til mest mulig av ingenting. Det blir ingen slott eller snorkelturer, ingen mystiske grotter eller opphetede byturer; kun mat og drikke og bading. Pluss litt hyggelig prat og 800-900 sider skrevet av Edvard Hoem og Jørgen Brekke. To fantastiske bøker. De to kan få enhver charterturist til å glemme «hemresan» for en stakket stund.



Maria og Bodil. Sammen om Politiko

Det samme gjelder restauranten Roulas. Et funn av et spisested. «Smak på denne,» sier Maria. Det var hun som serverte oss første kvelden vi var der.  Det ble et meget hyggelig bekjentskap. Og mot slutten av det flotte måltidet kom hun med kaken hun ville vi skulle smake på. En honningkake. Politika. Etter oppskrift fra hennes bestemor. Det blir en smaksopplevelse av dimensjoner. Prikken over i-en på et flott måltid. På TripAdvisor får Roulas 4,5 av 5 stjerner. Nesten bare skryt. Visste jeg det ikke. Her er det flere som har smakt honningkake. Men hvor mange har fått med seg oppskriften hjem? Maria satte seg ned ved siden av Bodil og beskrev med stor nøyaktighet og innlevelse hvordan kaken «Politiko» skal lages. Og da snakker vi om samme oppskrift som Marias bestemor brukte. Bodil noterte. Like nøyaktig. Og med stor nysgjerrighet. Det er mye godt som går i arv. Også honningkaker. Og nå har Bodil fått æren av å bringe den til Grøa. Politiko. Jeg sier ikke mer.



Jeg elsker tomatsuppe. Roulas sin er den beste jeg har smakt .

Bofellesskapet Hotel Elvita er et lite charter-samfunn. Som lever sitt eget liv rett nedenfor Elvita Supermarked. Linn Bente og Bjørnar bor på den ende siden av meg og Bodil, Synne på den andre. Med kongeutsikt kan mye bivånes en tidlig torsdagskveld. På balkongen like bortenfor sitter ei dame på gulvet med håndklær til dekning for sola. Hun har tydeligvis fått nok sol.... Et eldre ektepar har satt fram ei lerke på bordet, det drikkes av små glass, mens ei rocka dame med tatoveringer i første etasje mater kattene med potetgull. Rett foran oss sitter en kar med ny t-skjorte. Det står Ouzo med store bokstaver på den. Vi er jo i Hellas. Ei dame spiser eple og drikker vann, mens et stille par ? jeg har sett dem flere ganger ? kikker ut mot verden med to kaffekopper mellom seg. Så er det jammen to som har laget seg middag. Penger spart, det. Håndklær henger over alt, badedagen er over. Kvelden kommer fort nå.



Valentina og Bodil, Selgere og kremmere begge to.

Det samme gjør den hersens «hemresan». Det gjelder alle charterturister. Man kan slappe av noen dager. Så begynner trollet å røre på seg. Hemresan-trollet. Til oss kom det altså søndag kveld. Etter en flott dag ved bassenget. Oppholdet avsluttes med en seig baguette og nok en lunken Cola Zero. Jeg tar restene av ølet ut av kjøleskapet og gir det bort til en svenske. Han viser seg å være en grei kar. Liverpool-supporter. Et stort pluss. Ølet kom i riktige hender. Jeg er godt fornøyd. La oss komme i gang med å dra hjem. Hemresan? Den finnes ikke lenger. Lena og Frida er oppsagt. 



Vi to på tur... Som det hender at vi er....
 

Takk for turen!



Godt reisefølge. Bodil, Bjørnar, Linn Bente og Synne.



Lindos. 10 minutter fra Lardos



Liten gutt på festival i Lardos



Hyggelig kar som solgte oss julekuler. Og hadde mye på hjertet. Om politikk og sånn...



Vi er på festival



På tur inn i gaten vår!

17.mai-tale på Øratorget








Tre helt foran i toget i Sunndal, Jacob Vorren, Ståle Refstie og undertegnede.

 

Gratulerer med dagen, alle sammen!

Det er en fin dag for feiring. Og det er alltid stas med bursdager. Det betyr is og brus, kanskje et kaffeselskap, litt kake og et aldri så lite glass med sprudlevann. Jeg tror at vi nordmenn er ganske gode på feiringer. Enten det er i privat eller nasjonal regi. Vi kan dette med pomp og prakt, samtidig som vi er jordnære av natur. Glitter og stas med begge beina på jorda. Denne kombinasjonen er en bra oppskrift for en fin fest.

VÆR LITT RAUS: 17. mai er alle sin dag. Den er åpen for alle som vil delta. Jo mere fargerik vi kan få feiringen, jo bedre. Så er den barna sin dag. Å se gleden og spenningen som lyser ut av et barnetog er alltid en opplevelse. To fireåringer i sin beste stas som går hånd i hånd. Uten fordommer og hemninger. Bare inkluderende, åpne og glade. Og veldig spente på dagen de har gledet seg til lenge. Vi kan godt koste på oss å være litt mer barnslige vi voksne, også. Være mer direkte. Skryte av den nye frakken til naboen eller av finkjolen til en kollega. Gi et klapp på skuldra eller gi tommelen opp. Gratulere hverandre med dagen. Alle har godt av litt oppmerksomhet og skryt. Et godt ord eller et smil. Husk på det resten av dagen. Så kan jeg garantere at dagen blir enda bedre for alle.

Så kan vi også ta oss tid til en prat med naboen. Eller noen andre. For vi har jo tid i dag. Det er ikke noe annet vi skal gjøre enn å feire 17. mai. Ikke noe annet som er viktig som vi må rekke. Vi skal bare kose oss.

INKLUDERING: Dessverre blir den gode praten ansikt til ansikt et stadig sjeldnere fenomen. Vi har for få møteplasser, og vi tror vi har for dårlig tid. Det kimer i telefonen, og vi haster videre hver til vårt. Lukker døra bak oss og stenger verden ute. Nabohuset kan godt skifte eier uten at vi merker det. Der har jeg en liten historie fra hjemplassen min, som kan beskrive hvordan det IKKE skal være mellom naboer. Ola het han, og var gammelonkelen min. Han bodde noen hundre meter fra gården vår. En 17. mai stoppet jeg på ved trappa hans. Der satt han, som vanlig, med kikkerten sin. «Godt nyttår, sa han. Jeg smilte av humoren hans, men forsto også alvoret. Jeg hans nære slektning, hadde ikke sett til ham på fem måneder. Jeg skjemmes av dette den dag i dag. Det er ikke slik det skal være mellom naboer. At vi ønsker hverandre godt nyttår i mai.

Vi snakker mye om inkludering i dagens samfunn. Behovet er stort. Men da må vi huske på at det er like viktig å inkludere en gammel og kanskje også enslig nabo, som det er å ta godt vare på våre nye landsmenn. Ensomheten kan være tung å bære for alle. Derfor fortjener alle like mye oppmerksomhet og omsorg. Nye landsmenn som gamle landsmenn. Folk er folk. Verdien av å bli inkludert i fellesskapet kan aldri undervurderes.

Alle trenger en flokk.


Ane og Emil. 17. mai er barnas dag.
 

BURSDAGSBARNET: Man kan ikke feire bursdag uten å nevne bursdagsbarnet. Norge. Det er 202-årsdag for det moderne demokratiet vårt. 202 år siden Eidsvoll-mennene staket ut kursen for et av verdens beste land å boi i. Du verden hvor heldige vi er. Som kan bestemme selv. Peke ut retninger vi mener er best for samfunnet vi lever i. Ytre oss fritt og boltre oss i hverdagen uten å være redd for reprimander. For oss er dette selvsagt. Men ingenting bør tas for gitt. Det kan fort gå galt om vi slutter å bry oss og engasjere oss. For det er nettopp det demokratiet er tuftet på; at vi bryr oss. Og ikke sovner hen i bekvemmelighet. For all del: Det er lov å ha det godt. Men det er aldri lov å være likesæl. Da utsetter vi oss selv for fare.

Herrene på Eidsvoll tenkte store tanker. Om fordeling av makt og goder. Om solidaritet og menneskerettigheter. Ytringsfrihet og eiendomsrett. Som grunnloven vår er bygd på.

Og som det flotte lokalsamfunnet vårt er bygd på.

SURNADAL OG SUNNDAL: Jeg er innflytter i Sunndal. Kommer fra ei nabobygd med en annen struktur og til dels andre tradisjoner. Sunndal er industri, Surnadal bondebygd. Slik tenker vi at det er. Men er vi egentlig så ulike? Jeg tror ikke det.

Jeg er oppvokst under en foss med en melkeramp som nærmeste nabo. Dette var møteplassen i grenda. Snuskaller og kvinnfolk med side forkle var dem vi tumlet sammen med i kvardagen. Det var arbeidsfolk som hadde finskjorta hengende i skapet 360 dager i året. Akkurat som her i Sunndal. Samfunnet er tuftet på hardt arbeid og fellesskap. Fellesskap i arbeid, familie og i utvikling av samfunnet og fellesgoder. Så vi er nok ikke så ulike, likevel.

Derfor har jeg funnet meg godt til rette her. I et landskap jeg opplever som enkelt å finne fram i. Et samfunn jeg opplever som inkluderende og raust. Og der naturen er helt overveldende. Sunndal Vill og vakker. Vill og vennlig. Begge deler passer like godt.

KOMMUNEREFORM: Det har vært et år med kommunereform. Nylig sa 75 prosent av sunndalingene som stemte ja til å stå alene som egen kommune. Vi er fornøyd med det vi har. Vi er stolte og har en sterkt identitet. Vi mener at det vi eier og har er nok til å utvikle ei god og trygg framtid. Og dette er ikke noe nytt:

Allerede i 1934 skrev Hans Hyldbakk dette om Sunndal og sunndalinger:

Sunndølene er eit heimkjært folkeferd. Dei elskar bygda og heimen sin og tek vare på gamal tradisjon betre enn andre nordmøringar. Dei skiftar ikkje hug så lettkjøpt som øyværing og bymann og er likevel ikkje så sta som den reinhekla dølen.

Står det i boka Ei haustferd på Nordmøre fra 1934. Orda er like aktuelle i dag.

Men det hender at vi blir beskyldt for å være for sjølopptatte og navlebeskuende. Vi hørte det etter folkeavstemningen, også. Typisk at Sunndal vil stå alene.

Da vil jeg si at få lokalsamfunn er så fargerike som det vi har i Sunndal. Vi har lange tradisjoner for å ta imot folk, enten det gjelder arbeid eller behov for hjelp og trygghet. Vi har også en tydelig stemme utad i innvandringspolitikken. Der har vår ordfører gått i front og satt Sunndal på kartet på en positiv måte. Tydelig og bestemt. Det siste året har vært spesielt. Behovet for å ta imot folk på flukt har vært større enn noen gang. Da er det bra at vi har en av Norges beste innvandrertjenester. Vi er i stand til å hjelpe. Og vi har viljen og kunnskapen. Der synes jeg vi gjør en god innsats. Mye bedre enn mange andre. Derfor tror jeg de som kritiserer oss, rett og slett kjenner oss for dårlig. Selv om vi noen ganger helt sikkert kan være oss selv nok. Akkurat slik mange andre kan.


Henrik og Maja Kristine i sin fineste stas!
 

KORPS: Tilbake til bursdagen. Hva hadde denne feiringen vært uten korps. Uten trommemarsjene og Gammel Jegermarsj. Jeg spilte i korps da jeg gikk på skolen. I blå uniformer gikk vi mil etter mil. Vi marsjerte i regn på sølete grusveier oppover Bæverdalen. Før vi nådde grendahuset, der fikk vi ei brusflaske i hånda som takk for innsatsen - for så å bli skysset inn i bussen og kjørt til et nytt tog som sto og trippet et eller annet sted i kommunen. Mo, Stangvik, Bøfjorden - skolekorpset sviktet ingen. Travel dag. Men artig var det. På en måte følte jeg at vi i korpset var privilegerte. Vi reiste rundt og mottok applaus og frynsegoder - mens andre labbet rundt i sentrum med kroneisene sine. Og hadde trusselen om familieselskap hengende over seg. Det hadde ikke vi. Vi hadde ikke tid.

Helt til slutt fikk vi middag på hotellet. For en luksus. Vi var nesten proffer. Føltes det som.

Derfor var det artig nå ? like før 17. mai ? å kunne lese at korps igjen er kult. Flere og flere spiller i korps. Korpsforbundet har fått 1000 nye medlemmer siste året. Det klinger godt. Og de har også et eget integreringsprosjekt gående. Nye landsmenn spiller i korps. Trommemarsjene staker ut kursen også der. Ikke bare i toget. Da blir dette enda bedre.

FRAMOVER; Gode fellesskap og utvikling er avhengig av engasjement. Alle må ta ansvar.  Vi trenger ideer, pågangsmot, gjerne litt galskap og miljøer der vi inspirerer hverandre. I jobben min har jeg de beste dagene når folk kommer med store og små planer for hva de ønsker å utrette. Får vi til et samarbeid, er ingenting bedre enn det.  Kulturtjenesten vil at kulturlivet skal blomstre, at vi skal fortsette med å være beste kulturkommunen i Møre og Romsdal. Kulturen har kraft. Noen sier den er limet i samfunnet? Jeg tror de er inne på noe vesentlig.

Jeg er heldig som har en jobb og kolleger jeg trives med.

Og en familie som inspirerer og finner på nye prosjekter. Og der noen aldri gir seg. Min svigerfar er snart 93. Karl Tafjord. Han jobber stadig med nye oppfinnelser. Driva-duppen har enda ikke sett sitt beste. Du kan fortsatt finne ham på arbeidsrommet, lent over nye oppfinnelser. Du verden for en kar. Mor mi jobber i kommunen i en alder av 80 år. Hun hjelper til overalt. Og har kirken som sin nærmeste støttespiller. Der fant hun sitt store fellesskap da hun ble alene for 27 år siden. Hun har klart seg utmerket og er et forbilde. Som motiverer og inspirerer meg. Akkurat som oppfinneren Karl. Du trenger ikke alltid gå så langt for å finne inspirasjon.

Familien er viktig for de fleste av oss. Den er kjernen i flokken vi gjerne vil høre til. I dag når det er bursdag kjenner vi det kanskje ekstra sterkt. Både tilhørigheten og kanskje også savn.


Liten kar med flagg. Christian bor på Frei.
 

DU HAR REGI; Så er jeg sikker på at alle trenger en god venn i blant. Det er skrevet mange fine sanger om dette. Om å ha en skulder å lene seg til. Noen å betro seg til. En bestevenn. En farfar i livet. Et sted å finne styrke. Å kjenne på at noen bryr seg. I Sunndal har vi alle muligheter. Så mye å tilby. Så mange å bi inspirert av. Fordi vi er et fargespill av et samfunn.

Men til syvende og sist er det meste opp til oss selv.

Jeg avslutter med dette verset av artist og låtskriver Charlotte Audestad, hentet fra sangen «Om igjen»:

Du e? sterk og du står oppreist sjøl om stormen riv
Det e? ingen som ska værra statist i sitt eget liv

Du må prøv å gløm fornuften ? hør ka hjertet har å si
Livet står på scenen og det e? du som har regi

Gratulerer igjen. Kos dere videre. Jeg er glad for å være her.

 

Grøa, 17. mai 2016

Ole Magne Ansnes


Andrea og Johannes klare for feiring på Frei.

Hyggelig selskap på Elverhøy om kvelden.'


John Bridgeman overrekker gave til Ola Bræin. Fin stemning.
 

 

 

 

I gode og onde dager


Seks mann. Seks lag. Samme lidenskapen. I gode og onde dager.

 

Klopp har kanskje feira ferdig. Hjertet er bra, brillene ødelagt og poengene sikret. Men det siste blir nesten en parentes i festen. Så rart det enn kan høres.

Jeg tenkte det da Norwich utlignet og Klopp så ut som han hadde trødd på en spiker; dette kommer vi til å vinne. Dette er så klin vilt at det kommer et mål til. Og det gjorde det. Kjære Adam Lallana, jeg unner deg dette målet, den følelsen det må ha vært å se ballen gå inn - det å bli matchvinner i eventyrkampen. Denne blir ikke glemt med det første. Det var også helt fantastisk å høre Liverpool-fansen synge. Det ljomet i stua. Selv på 4-4. Fields of Anfield Road. De trodde på det samme som meg. Ett mål til.

Jeg tok halvannen mil (nesten) i lysløypa etter kampen - og etter at vi hadde vunnet laghopp-konkurransen i Zakopane. Tenk for en dag. Jeg har fire hovedinteresser, hopp, vinyl, Lyn og Liverpool. To av dem har vartet opp med fest i dag. Da Gangnes plantet skiene i bakken på 138 meter i andre omgang, var det ikke tvil. Norge er verdens beste hoppnasjon. Da Lallana scoret var det heller ikke tvil. Liverpool er verdens beste fotballag. I gode og onde dager.

Joda, jeg vet at det siste kan diskuteres. Men jeg er ikke i det saklige hjørnet i kveld. Og hvorfor skulle jeg være det?

Det var en gang at norske hoppere nesten ikke ble vist på statskanalen. Så dårlige var vi. Men jeg slet meg gjennom sene Eurosport-sendinger og samlet på 15. plasser. Jeg husker ikke engang hvem som hoppet for Norge da det sto på som verst. Men jeg var med, og det kom til og med noen overraskende mesterskaps-medaljer. Rune Olijnyk, sølv i VM i Val di Fiemme i 1991. Som lyn fra klar himmel. I gode og onde dager.

Før jul laget jeg en artikkel om lokale fotballsupportere. Seks menn. Seks lag. Samme lidenskap. Aston Villa, Arsenal, Everton, Tottenham, Stoke og Liverpool. For det første ble det en hyggelig prat, for det andre ble det en fire-siders avisreportasje i Aura Avis. Det som var ekstra hyggelig, var å høre hvor samstemte de seks var. Hvor enige de var. Hvor greie de var mot hverandre. Samme lidenskapen. Sånt stikker djupt. Og det var en ting som var ufravikelig for alle seks; du kan skifte ut mye i livet, men aldri fotballaget ditt. I gode og onde dager.

Zakki er den som sliter mest av de seks. Han er Villa-supporter. Det virket nesten som de andre syntes litt synd på ham. «Det ordner seg Zakki, skal du se,» ble det sagt rundt bordet. Men han lot seg ikke overbevise. 14. februar skal jeg og Zakki se fotball sammen. Aston Villa mot Liverpool. Uansett hvordan det går, vil vi være like gode venner etterpå. Så setter vi kanskje på ei plate med Sweet. Fox on the run, Poppa Joe. Zakki har nemlig en av de største Sweet-samlingene i Norge. På Vinyl. Sweet og Aston Villa. Det er mange av oss. I positiv forstand.

I gode og onde dager. Jeg synes enkelte av våre supportere skal tenke litt på akkurat dette når det raljeres som verst på sosiale media etter et tap eller to. Etter en keepertabbe. Etter nok en brent sjanse av Benteke. Vi vet alle at dette kan bli bedre. Vi vet alle at dette BLIR bedre. Vi har Klopp, vi har The Kop, vi har Firmino, vi har en historie og en klubb det ikke finnes maken til. Det scores fem mål på bortebane. Fansen påføres varige mén. Et minne for livet.

Mens jeg avslutter dette, har jeg satt på ei vinylplate. Deep Purple. Fortsatt i bedre form enn de fleste andre band på denne kloden. Jeg har aldri sviktet dem, heller. Det finnes ikke ei dårlig Purple-skive. Ikke i mine ører. Og om jeg skulle mene det; jeg sier det i alle fall ikke til noen. Slakter dem ikke på sosiale media. Krever ikke gitaristens avgang.

You'll never walk alone. Uansett hva som skjer; vi er der for deg. I gode og onde dager. Jeg gleder meg til fortsettelsen. Og til en uke i Liverpool i april. Måtte vinteren gå fort.

 
Klopp uten briller. En herlig fyr.

 

 

Når godt voksne menn gråter en skvett....



Jeg innrømmer det gjerne. Jeg måtte tørke en tåre eller to da Skrtel satte inn 4-1-målet. Manchester City var beseiret. Definitivt. Jeg kan ikke huske å vært så inne i kampen fra tv-stolen på lang, lang tid. Må nesten tilbake til Istanbul....Og jeg vet hvorfor. Jeg var så innmari stolt. Over laget. Liverpool. Over de eminente spillerne og det fantastiske spillet. Over å være Liverpool-supporter. Førsteomgangen var fra en annen planet. Vi kunne ha ledet med seks-sju-mål. Vi nøyde oss med to.

Jeg er kulturarbeider. På heltid. Profesjonelt. Det betyr masse inntrykk. Siste uken har jeg hørt både jazzlegenden Arild Andersen og virtuosen Odd Nordstoga på konsert. Jeg har møtt masse folk. Ledet møter, arrangementer og kulturturer. Jeg er godt fornøyd med innsatsen og responsen. Blide folk hele veien. Fantastiske kulturopplevelser. Likevel ble Liverpool-seieren lørdag kveld i egen klassen. I alle fall emosjonelt. Jeg satt i stua. Klappet og ropte. Oppførte meg unormalt. Noen ganger så jeg meg litt beskjemmet rundt. Var det noen der? Neida, bare Bodil i naborommet. Hun kikket innom av og til. Går det bra med deg...???....

Visst gikk det bra. Hælsparket til Can, drømmeredningen til Mignolet og engasjementet til Klopp. Lallanas, Couthinhos  og Firminos elegante og overlegne teknikk og spill. De fikk de lyseblå til å se ut som guttespillere fra dalstrøka innafor... Clyne, Moreno, Lovren, Lucas og Milner - herregud for et lag. Jeg syntes det var synd på Rodgers da han måtte dra. Mest fordi jeg ønsket at han skulle lykkes. Det gjorde han ikke. Nå spiller Klopp en fotball på et helt annet nivå med samme mannskapet. Med andre ord; det er ikke uvesentlig hvem som leder laget. For å si det mildt. (mulig landslaget ha noe å lære der?)

Klopp hopper og spretter, skjærer grimaser og smiler. Han fekter og slår ut med hendene. Så smiler han igjen. Plutselig er de andre managerne i ligaen glemt. Hvem bryr seg om  en Wenger, Van Gaal eller Pellegrini. Eller The Special One. Vi har den alle andre misunner oss. Jürgen Klopp. Han gir av seg selv til alle, ikke minst til spillerne. Oppmuntrer og klemmer. Og han får i tifold tilbake. Av spillere som spiller for HAM. Og for supporterne. Dette kan bli noe stort. Virkelig stort.

Joda, jeg er opprømt i kveld, Har spist pinnekjøtt og kålrabistappe. Hørt på Kiss og Kari Rueslåtten. Funnet meg en Gammel Oppland og juleøl fra nord. Men ingenting overgår scoringen til Martin Skrtel. Da holdt jeg på å dø.  

Ellers har jeg det bra!


Fra en kamp tidligere i høst, mot Aston Villa.

 

Rett til himmels i Liverpool



Kjære Jürgen Klopp. Fortsetter du som du stevner, kommer dette til å gå rett til himmels. Maken til inntreden på Anfield. Snakk om å være godt forberedt til ilddåpen. Og attpåtil få det til å se lett slentrende ut. Artisteri, kaller man slikt. Akkurat det Liverpool trenger nå.

Mandag var ingen god dag. Det holder jeg fast på. Jeg likte Rodgers og var oppriktig lei meg for at ting ble som de ble. I dag er jeg i motsatt lune. Klopp har hatt en førstedag i Liverpool som vel ingen manager før ham kan vise til. «The normal one» har på få timer gjenreist troen på at vi kan vinne den store pokalen. Det i seg selv, er en prestasjon.

Jeg har vært Liverpool-supporter i nærmere hundre år, eller mer presist; siden slutten av 60-tallet. Dagen i dag er en av de stolteste. Fordi vi endelig har fått en manager fra toppen av den internasjonale ønskelisten. En som mange andre misunner oss. Og som de frykter. Vi er blitt de uovervinnelige. Ledet av den normale.

Brendan Rodgers ble mer et forsøk. Kanskje kunne han vokse inn i himmelen i jobben i Liverpool? Han var på tur dit i 13/14-sesongen, men så ble motbakkene mange og tunge. Han mistet også mye av den karismaen han kom til klubben med. Han ble unnvikende og til tider feig i kommentarene sine. Rodgers ble rett og slett kjedelig, og ikke den som kunne skape entusiasme på The Kop ? eller blant de røde i Alta, Selbu eller Kongsvinger. Derfor var det mange som jublet søndag kveld. Men jeg likte ham fortsatt. Og syntes ikke sparkingen på derby-dagen var noen stas. Dette var ikke The Liverpool-way. Men ikke mer om dette. Vi, inkludert meg,  er på tur videre.

Fordi det svinger i fotballen. Vi må legge ting bak oss. Jeg har gjort mitt overfor Rodgers. Støttet ham og ikke snakket stygt om ham, annet enn på saklig grunnlag. Det var det jeg mente om hylekoret i forrige blogg. Folk må så klart få mene noe annet enn meg, men jeg liker ikke drittkasting og stadige personangrep. Det har ingenting på supportersider å gjøre.



På sosiale medier har dagen den niende oktober vært julekvelden og 17. mai. Folk har dratt til Kloppen og på Kloppturer, andre har drømt om The Klopp og stelt kloppen til lørdagskvelden. Ordspill er små gleder, Jürgen Klopp en stor glede. På sin første dag hadde han sine statements klare, han var ydmyk og samtidig veldig entusiastisk. Han har fått drømmejobben. Det la han ikke skjul på. Ok betaling får han også. Men det gidder jeg ikke kommentere. Summene er ren galskap, selv for en som skal bestyre en av verdens sterkeste merkevarer.

Første hjemmekampen med Klopp kommer det til å ta fullstendig av på Anfield. Frelseren er kommet til byen over alle byer. Selv planlegger jeg et par turer på nyåret. Og kjenner det kribler ved tanken. Det blir en stor vinter. Klopp på benken i Liverpool, Stöckl som trener for hopplandslaget. Mine to store lidenskaper ledes av kunnskapsrike arbeidshester og artister. Du verden hvor heldig jeg er akkurat nå.

 

 

Ingen stor dag for en Liverpool-supporter



Beklager, men i dag har jeg ikke vært spesielt stolt over å være Liverpool-supporter. Etter at Brendan Rodgers fikk sparken, har det rett og slett vært et døgn med blandede følelser.

På en side kan jeg se at det var riktig å ta grep, Liverpool har på ingen måte prestert bra nok siden den fatale Man U-kampen i vår. På den annen side liker jeg dårlig at hylekoret skulle få viljen sin. Alle dem som har sutret og klaget på sosiale medier det siste året, med ufine angrep og beskrivelser av både Rodgers og enkeltspillere. Jeg har noen ganger tenkt: Kan slike virkelig kalle seg supportere? Det er ok med meningsytringer, og de kan gjerne komme rett fra hjertet. Men når noen medier, sosiale så vel som andre,  blir søppelbøtter, er jeg ikke med lenger. Rodgers snakket om at han følte det var en kampanje mot ham.. Ikke så rart, egentlig.

Så var det timingen. Skam dere, Fenway Sports Group. Jeg vet at dere gir blaffen i hva jeg måtte mene. Men likevel; jeg påberoper meg retten til å si at timene etter et Liverpool-derby ikke er riktig tid for å sparke managere, det være seg den ene eller andre. En telefon fra New York er ikke måten å gjøre det på, heller. Synes nå jeg. Eierne kunne ha kostet på seg en liten flytur. Dette blir jo uansett ganske kostbart for dem? Brendan Rodgers hadde fortjent å få dette servert på en skikkelig måte, ansikt til ansikt. Dette var rett og slett ikke en storklubb verdig.

Nå kan du si at internasjonal fotball er tøff, at den som er med på leken...osv. Men jeg vil ikke at det skal være slik i Liverpool. Vi skal ikke være som hissige spanjoler eller italienere. Vi skal behandle våre med verdighet. Både i organisasjonen og fra supporter-hold. Det har ikke vært tilfelle i denne saken. Derfor håper jeg at noen jubler med en viss bismak i dag.

Da sier jeg ikke at det ikke er riktig å skifte manager. Det kom heller ikke direkte uventet. Men likevel.... Dette kom brått på akkurat i går. Etter et intenst oppgjør mot Everton. Så jeg ble litt stille i stolen resten av kvelden. Det er godt mulig at Liverpool vil få et løft med for eksempel Jurgen Klopp. Han har vist at han kan, og ikke minst; jeg tror han kan være riktige typen for The Kop akkurat nå. En rocka kar med stort engasjement som fortsatt har mye å bevise.

Jeg så to kamper på Anfield forrige uke. Stemningen sto ikke akkurat i taket, selv om det - som vanlig - var langt over snittet trivelig å være der. Nesten gang jeg er der, blir det uten Rodgers på benken. Og kanskje også uten noen av dem som var på banen sist lørdag. Jeg tror nemlig ikke det blir noen ny tur før til vinteren. Og da kan noen av de faste under Rodgers være forsvunnet. Sannsynligvis går det slik.

Rodgers ga Liverpool den stor 13/14-sesongen. Vi var bare et glipptak og en skade eller to unna ligagullet. Brendan Rodgers skal ha takk for innsatsen. God ferie og lykke til i ny klubb når den tid kommer. YNWA.

 
Et stolt øyeblikk fra søndag ettermiddag. Måtte det bli flere.

Festen er ikke over - det er multe igjen




FINT UTSIKT: Multe i front, Trolla og Hoåsfjellet bak.

Når du må krype sammen under et kjerr med ryggsekken som ly mot regn og den kalde vinden, er ikke multeturer noe særlig. Du har selvsagt også for lite klær med. Det var jo finvær da turen startet....

Det er heller ikke stor stas når du sparker kneet opp i bøtta, slik at masse bær havner nede i mosen - og du må ligge der i fem minutter for å plukke den bære du allerede har plukket én gang. Så er det aldri artig å trø den allerede søkkvåte fjellskoen ned i et myrhull som ikke har noen bunn. Så vil vel noen si a det er litt drøyt å gå motbakker i halvannen time før du finner den første multen. Ellers har jeg hatt en aldeles strålende bærtur opp på Åsbrona -  855 meter over havet. Ikke møtte jeg noen moskus, heller. Bare noen sauer og en hare - som skvatt like mye som meg da vi møttes der oppe i bratta. .

Jeg er av bærplukker-slekt. Faren min var akkurat som meg. Han jaktet bær og ikke vilt om høsten. En sommer plukket jeg rundt 150 liter med blåbær. Bæra ble solgt til Samvirkelaget, og jeg tjente 150 kroner på moroa. Jeg var vel rundt ti år den gangen, og 150 kroner var en uhorvelig mengde penger. Men dette er også det eneste jeg har tjent på bærplukking. Men alt kan ikke måles i kroner og øre. Det har vært mange fine turer - både etter blåbær, tyttebær og multe. Bringebær er jeg dårlig på. Det krever ingen tur, bare en masse tålmod. Og det har jeg ikke...

FORNØYD: Dagens fangst

I dag ble det bra fangst. Selv om jeg var nær ved å gi oppe midtveis. Da var jeg så våt og kald og langt hjemmefra at jeg ble en smule skeptisk. Men det gikk over, og med bra tempo på bærplukkingen, kom varmen tilbake. Helt til neste uvær snek seg fram bak Hornet. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Sjelden har jeg sett slike regnbuer som i dag.


Regnbuen på Åsbrona i dag

Så kan du få tenkt noen tanker på en slik sju-timestur. Om du gidder. For; det er egentlig rart hvor lite som blir tenkt. Det må bety at hodet slapper av, mens resten av kroppen gjør arbeidet. Mental hygiene, med andre ord. Det er omtrent som å hogge ved. Kun enkle, praktiske tanker.

Jeg vet ikke om det blir flere multeturer i år. Men for den som vil, er ikke festen over. Det er fortsatt multe igjen. God tur.




LANGT HJEM: Der er Grøa - langt er nede

HYDRO: Der nede er Hydro. En hvit prikk.

MODEN: En av mange bær jeg plukket i dag.

RART: Det kan være fint med styggvær




 

 

 

 

Reisen er over for denne gang


FERDIG MED FLYTUREN: Per Heggset, Anders Lien og Jorunn Heggset på trøndersk jord.


Jeg tenkte meg Island som ei passe stor øy - med fjorder og vidder som var overkommelige. Gjerne i løpet av noen timer. Jeg har tydeligvis ikke fulgt med i geografitimene. Eller i andre timer. Veien rundt Island er 140 mil. Og den holder ikke all verdens standard. Regn med ei uke på rundturen, var det en som sa til meg. Det får bli en annen gang. Når jeg får innmari lyst til å kjøre bil på smale veier. Mil etter mil. Gjerne med litt grus her og der.


TAKK FOR OSS ISLAND: Norveig og Kolbjørn Botten på tur til flyet på Keflavik

Det er alltid mye artigere å dra PÅ tur, enn å pakke til HJEMREISE. Klokken kvart på fire var vi oppe i Reykjavik. Bussen gikk halv fem. Et halvt døgn med reising ventet. Jeg er heldigvis blitt bedre på dette med årene. Skuldrene er en smule senket, og  jeg lar ting få bli som de vil. Bare jeg rekker flyet. Og det gjorde vi i dag. Med god margin. Jeg rakk til og med en kaffekopp før det ble go to gate.


I KØ: Flyplass er kø. Og atter kø.

Jeg liker å reise. Og Drivaturen er spesiell. Mange gode vennskap har fått utvikle seg med årene. I år var det mange "nye" med på buss og fly. Ingen merket noe til det. Paul, Odd, Oddlaug, Karstein, Ottar, Paula, Magne og flere med dem - de gled rett inn i det gode selskap. Ved avskjeder på Drivaturene, er man litt beveget. Slik skal det være. Man lever tett noen dager, for så å skilles. Etter å ha hatt mange felles opplevelser. Gode opplevelser. "Dere har så godt humør," sa guiden Ingrid da hun takket for seg etter tre dager i bussen sammen med oss. Bedre attest kunne vi ikke fått. Av vår beste guide noensinne. Jeg sier det igjen.


HELE GJENGEN: Jeg sier det bare; her er det veldig mye godt humør samlet på ett bilde. Beste reisefølge man kan tenke seg.

Jeg vet ikke om det blir flere Drivaturer. Men turer skal det bli. Det lover både jeg og Anders (Lien). Anders - med sitt selskap Komfort Resor - er en garantist for kvalitet. Og kanskje går vi sammen om en fotball-tur om ikke så lenge. Til Liverpool. Vi skal se nærmere på akkurat den. For min del blir det i alle fall en Liverpool-tur om ikke så lenge, og litt ut i adventstida drar Bodil og jeg til Tallinn. Det er den aller beste førjuls-byen.

Men altså; Drivaturen 2015 er over. Takk for i år. Jeg fikk et Island jeg ikke helt ventet meg, og opplevelser jeg tar meg med meg videre i livet. I tillegg fikk jeg besøkt Islands største platebutikk. Reisebudsjettet eksploderte som en geysir. Nå skal det spilles. Og mimres.


MASSE PLATER: Det ble noe ny musikk, ja. 10-15 plater. Bra fangst. Lucky Recörds.


ET HØYDEPUNKT: Kjente fjes i Den blå lagune


DU VERDEN: Geysiren Strokkur er litt av et syn.


JUBILEUMSDAMENE: De har vært med på alle turene, fra venstre Ingunn Meisal, Liv Torvik og Solveig Bakk.


BORGARNES: En liten soveby. Som kunne mye om vikinger.



 

I Snorres fotefar

'

VARMT: Deildartunguhver regnes for å være en av verden mest vannrike varme kilder. Det ryker over alt. Solfrid og Leif Aalmo og Gunnvor og Magne Reitan bivåner det hele.

Nå har vi streifet over Island i to-tre dager. Vi har kjørt og spasert, blitt guidet og informert på alle måter. Varme kilder og sagakonger, skalder og hvaler og historiske steder. Enormt mye natur med geysirer, flokker med hester, store breer og spektakulære fosser. Island har mye å by på. Både av historie og areal. Derfor gjenstår det mye. Men det får bli til en annen gang.

I REYKHOLT: Reisefølget foran statuen av Snorre Sturlason. De sies at kunstneres selv, Gustav Vigeland, var modell...

I dag, tirsdag 25. august,  har vi opplevd den mest vannrike varme kilden i verden, vi har lært om Snorre Sturlason, vært på vandring i vikingenes verden - og handlet både ringer og ullklær. Steder som Borgarnes og Reykholt er blitt besøkt, vi har spist potetsuppe og pasta og hatt det trivelig i lag.

Så har vi lært dette:

- Island har verken tog eller trikk. Men planlegger hurtigtog mellom Reykjavik og Keflavik

- Veien rundt øya er 140 mil

- Folk på Island spiser verken torsk eller lutefisk

- Borgarnes er eneste byen i landet som ikke driver med fiskeri

- Islendere har noen rare matvaner og drikker brennevinet sitt iskaldt

- Eirik Raude fant Grønland i 982 - etter å ha blitt forvist fra Island på grunn av drap

- På Island står røkt lammekjøtt på menyen når det blir jul

I skrivende stund synger vår utmerkede guide Ingrid en av de to norske sangene hun kan. Hun har bidratt mye disse tre dagene - både med kunnskap og godt humør. Hun er helt klart den beste guiden Drivaturen har hatt. Og da passet det jo bra at hun ble med akkurat på jubileumsturen.


ALLE SAMMEN: Hele reisefølget med populære Ingrid foran.

Dette skulle bli den varmeste dagen på Island denne sommeren. Jeg er usikker på om det slo til. Men så er det heller ikke så viktig. Vi hadde viktigere ting fore enn å tenke på været. Og snart er det middag. Og opp klokka 0400. Norge kaller.


MUSIKER: Kolbjørn Botten spilte litt for oss i kirken i Reykholt.


LITT AV ET SKUE: Oddlaug og Karstein Svensli sammen med Kåre Sæterbø og Alf Børseth foran den spektakulære lavaelva Hraunfossar


HANDEL: Det handles i Reykholt


DYRT? : Ikke så ille som det ser ut til.....


PREST? : Bodil prøver seg i nytt yrke....


MYE Å FÅ MED SEG: Odd Arild Thorbjørnsen sikrer seg bilde av de varme kilder.


PÅ VEI: Terje Gundersen fører an mot nye opplevelser

 

 

Geysir og Gullfoss - og mye mer



Drivaturen har i dag kjørt på de islandske veier på jakt etter store opplevelser! Island fikk navnet sitt for det det var så kaldt her. Med snø og breer. I dag er vintrene her nesten snøfrie. I alle fall på sørkysten. Så ting endrer seg.

Det samme gjorde været i dag. Fra å starte i skikkelig grisevær, fikk vi etter hvert sol og varm vind i håret. Og det ble litt av hvert å se og oppleve. Det gamle Allting-stedet Tingvellir, den unike fossen Gullfoss og geysiren Strokkur! Pluss mye flott natur, en kirke med en av de fineste altertavlene jeg har sett - og et lite tettsted som er kjent for sine jordskjelv....(husker ikke navnet)

Vi har kastet mynter i elva i Tingvellir og ønsket oss forskjellige ting. Det ble bedt om både finvær og fred på jord. Ei ønsket seg nytt kne, mens en ville ha seg ny gitar - en Fender stratocaster. Så var det en jeger som gjerne hadde sett at reinsjakta hadde blitt utsatt. Det er tøft å være på Island når det jaktes i Sunndalsfjella.

Fra bussvinduet fikk vi se noen få av de 400.000 sauene på Island, og noen flere av de 150.000 hestene. Likevel er ikke landbruk lenger noen stor næring her. Kun fire prosent driver med den slags. Reiseliv er blitt det store på Island. På få år er antall turister økt fra 300.000 til en million. Det bygges hoteller i full fart, likeså boliger av ulike slag. Arkitekturen er et kaos - akkurat om enkelte steder i Norge. Husene plasseres litt tilfeldig, og får ulike farge og form.

Geysiren Stokkur var i storform og sprutet villig vekk til ære for turistene fra Norge. Det boblet i hele området, og man kjente et eksotisk drag i luften. Jeg har aldri vært i nærheten av noe slikt. Ikke Bodil heller. Så vi gikk selvsagt litt for nære og på feil side - og fikk en dusj av det varme vannet.

Visste du forresten dette om Island:

- Det er egentlig ikke lov å ha hund i Reykjavik. Men betaler du 20.000 islandske kroner, ordner det seg. Men da må du også gå på hundeskole...

- Landet ble selvstendig i 1944

- Tingvellir ble valgt som allting-plass på grunn av akustikken (ca 930)

- Den mektige Gullfoss ble fredet i 1979 - etter at det flere ganger var blitt truet med kraftutbygging

- Du kan ikke fullføre gymnaset her uten å kunne å svømme

- En "vanlig" islending tjener 15.000-18.000 kroner netto i måneden

- Fisher og Kasparov spilte om VM-tittelen i sjakk i Reykjavik i 1972

- Det finnes ikke multer på Island

- Det finnes ikke mygg eller ulv, heller.

Her noen glimt fra dagen:

 

:

STOR STAS: Geysiren Strokkur sviktet ikke.


BARNE-GEYSIR: Navnet sier det meste...


OVERSIKT: Geysiren Strokkur med omland.

 PÅ KANTEN AV FOSSEN: Solfrid Aalmo, Bodil Tafjord og Anna Haldis Gran lot seg imponere av Gullfoss.


MEKTIG: Gullfoss er et mektig og unikt område.





DET STORE ØNSKET: Jorunn Heggset, Norveig Botten og Kolbjørn Botten slenger en slant ut i elven og ønsker seg en ting. Fred på jord og ny gitar sto øverst på listen.



HØVDINGER: To høvdinger på tur mot allting-plassen på Tingvellir. Per Heggset og Eivind Toven.



ALLTING: Hele gjengen (nesten) klare for Allting. Arnfinn Negard og Gerd Myklebust er utpekt som de "lovsiende" (det er blitt likestilling på alltinget)

 

BLID DUO: Guiden Ingrid og surnadalingen Holger fant go'tonen.

FINT: Utsikt mot et frodig område - etter en liten spasertur opp mot toppen.

PÅ TOPPEN: Jeg og Bodil på toppen av Geysir-området.


ULL: Det er masse finne ullvarer på Island. Norveig Botten vurderer ny genser. Sigrun Hafsås og Eldrid Mahle synes plagget står til godkjent pluss.

 

Valgte vinyl fremfor hval



FIN GJENG: Ute til lunsj!

Det er mulig jeg gjorde feil, men i dag valgt jeg altså vinyl fremfor hval.

Mens noen dro på hvalsafari, gikk jeg Reykjavik på kryss og tvers på leting etter platebutikker. Jeg fant tre. Og handlet noe kjent og noe helt ukjent. Det siste skjedde da jeg ba ei som jobbet i en av butikkene om å finne noe islandsk rock for meg. Det gjorde hun. To doble og en enkel vinylplate. Senere havnet jeg i en oase av brukte plater på Lucky records. Jeg savnet ikke hvalen et sekund...

Før vinylsafarien hadde jeg, Holger, Kirsti, Odd og Sigrun vært på  en liten fransk restaurant og spist løksuppe med viking-øl til. En særdeles vellykket og trivelig lunsj, vil jeg si. Det har i det hele tatt vært en bra dag, med rundtur i Reykjavik som start på dagen. Allerede 0900 var vår utmerkede guide, Ingrid, klar til å vise oss byen. Vi busset rundt i nærmere tre timer. Besøkte Halgrimskirken og Det norske hus - der Gorbatsjov og Reagen møttes i 1986. Vi skimtet presidentens palass ut mot havet, spiste is og drakk kaffe og kjørte rundt i alle tenkelige og utenkelige gater.

Så fikk jeg tatt bilde av Ingunn, Liv og Solveig - de tre som har vært med på alle ti Drivaturene (se sak på driva.no). Reisene har gått til Tyrol og Rhindalen, Praha og Amsterdam. Videre har Riga, Tallinn og Berlin har vært på reiseruten - i fjor var det Helsingfors og nå altså Reykjavik. Jeg er rimelig godt fornøyd med at jeg som redaktør i Driva var med på å "grunnlegge" disse turene. I alle beskjedenhet har det vært en suksess. Jeg og Bodil har også fått oppleve mye, og ikke minst: Vi har møtt så mye trivelig folk. Som vi prater og mimrer med når vi møtes, og som vi gleder oss sammen med til neste tur.

Det nærmer seg middag på sagaøya. Vi skal rusle til et sted i nabolaget for å spise. I morgen er en ny dag. Jeg må kikke litt på planen hvor vi skal. Ny rapport følger for den som vil se og lese.

 



PÅ TUR: Ingunn Meisal, Liv Torvik og Solveig Bakk har vært med på alle Drivaturene.

 


JULEKVELD: I platebutikken Lucky Records

 

DET NORSKE HUS: Paula Gussiås Henden og Ragnhild Bergem



VÆRET: Det regnet da vi kom til Island

 
PÅ RUNDTUR: Mye se på, mye å ta bilde av.


LEDER OSS: Ingrid og Anders leder oss rundt om på Island.

 

 

Drivaturen i lagunen



 

Etter en lang dag i buss og på fly i retning Island, er det aldeles herlig å komme til Den blå lagune.

Et bad i nærmere førti grader pluss gjør underverker. Ting blir ikke verre av at stedet har en utebar. En time i lagunen snur stemningen fra å være litt sliten, til å bli direkte opphøyet. Ti grader i lufta, førti i vannet. Opplevelsen er stor.

90 prosent av alle som drar til Island, besøker Den blå lagune.- utebadet som får vann fra det geotermiske kraftverket Svartsengi. Jeg skal ikke begi meg ut på å forklare alt dette om alger og økosystemer. Den som vil, kan bare google Den blå lagune. Det er både enklere og bedre.

Dagen startet rundt 0600 for min del. En ugudelig tid for b-mennesker. Men det har gått bra. Møter med gamle kjente har vært trivelig ? akkurat som ventet, og jeg har rukket å bli kjent med noen av de nye på Drivaturen.

Dette lover rett og slett bra!



Terje og Bodil klare for flytur!


Noen holder koken, mens andre ergrer seg over at vi havnet i feil kø. Værnes er ikke skapt for tempo.

Vondt og vakkert



I dag gikk jeg opp til det som er den egentlige Åsbrona. Ikke trimposten. Men mye lengre. Opp ei li og videre over noen myrer. Jeg ble målt inn til kaffepause på 817 meter over havet. Helt utslitt. Fordi jeg hadde en dårlig dag. Beina var blytunge fra første skritt. Derfor kan jeg si at det var vondt og vakkert på toppen. 

Jeg kom meg til slutt ned med to kilo bær. De er blitt til sylte og satt i fryseren. På turen tenkte jeg a jeg skulle ta noen fine bilder. Multer mot fjell. Men batteriet på telefonen var om mulig i dårligere form enn meg. Det sa takk for seg og lykke på reisen omtrent midtveis. Jeg, derimot, måtte fullføre. Og gikk hele en runden jeg hadde tenkt. Bare med selskap av noen sauer, fire-fem ryper og et jagerfly som dundret over hodet mitt.

I kveld har jeg pakket for turen til Island. Kofferten er tung. Det er klær for alle årstider. Jeg vet ikke helt hva jeg forventer meg av turen. Fordi jeg ikke har noen spesielt forhold til Island. Bortsett fra språket, da. Vi skal starte rimelig tidlig og plukke opp folk på ruten gjennom Surnadal og opp til Rindal. Flytur og blå lagune er den videre planen. Før vi finner hotellet i Reykjavik. Jeg gleder meg til å treffe gamle kjente. Ikke minst Anders. Som vi har samarbeidet så godt med i ti år nå.

Jeg har også pakket ned Levi Henriksens siste bok. Kanskje blir det tid til å lese?

Så kan du jo følge med her på hva som skjer på turen.

 

 

 

 

 

Les mer i arkivet » September 2016 » August 2016 » Juli 2016
Ole Magne Ansnes

Ole Magne Ansnes

58, Sunndal

Bosatt på Grøa i Sunndal kommune. Er i overkant musikkinteressert, og har noen tusen vinylplater i musikk-kjelleren min. Er helt på høyden når jeg står på The Kop i Liverpool, og følger ellers nøye med Lyn i norsk fotball. Jobber som kultursjef i den utmerkede kommunen Sunndal. Gift med Bodil, vi har til sammen fem barn og åtte barnebarn. Eks journalist og redaktør.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits